Lokal benevnelse for sjøhus i Trondheim er «brygger». Bryggerekkene benevnes videre ut i fra hvilken gate de forholder seg til: Kjøpmannsgatebryggene, Bakklandsbryggene, Fjordgatebryggene og Sandgatebryggene.
Den aktuelle bebyggelsen består i all hovedsak av fire separate rekker med tømrede og panelte brygger. Spesielt Kjøpmannsgatebryggene (der de eldste enkeltobjektene i dag skriver seg fra første halvdel av 1700-tallet), utgjør en meget vesentlig historisk forekomst i norsk bybebyggelse. Kjøpmannsbryggene – sammen med bryggene på Bakklandet og elveløpsrommet mellom dem – konstituerer dessuten den gamle havnen i Trondheim, og dette er en unik historisk elvehavnsituasjon i Norge.
Fjordgatebryggene og Sandgatebryggene (begge preget av objekter som gjennomgående er noe yngre enn de langs elven) forsterker i betydelig grad bryggesituasjonen som dominerende typologi med hensyn til representativitet. Både Fjordgatas bryggerekke med sine store bygningsvolumer under slake valmtak, Kjøpmannsgatas noe eldre brygger, og Bakklandets noe mindre bryggebygninger utgjør i sitt møte med vannet en usedvanlig storslått og særpreget arkitektonisk manifestasjon. Bryggene ble skilt fra resten av byens bebyggelse etter de to brannene i 1841 og 1842, ved at allmenninger/branngater ble anlagt. I brannen 1841, brant all bebyggelse nord for Dronningens gate ned. I 1842 brant all bebyggelse i Kongens gate ned.
Det finnes en rekke karakterdefinerende trekk i bebyggelsen, både for de enkelte bryggene og for sammenstillingen av dem, og disse er viktige å forholde seg til om man skal vurdere inngrep eller endringer i området. En fremtredende og overordnet karakteristikk er at bryggene ligger innenfor en strengt og tydelig definert felles byggelinje, både mot vannet og mot gata. Videre finnes det flere tydelig definerende og gjennomgående fellestrekk i de enkelte bryggene: Fasadekomposisjonen er basert på en sentrisk speilsymmetri (gjerne med et tydelig midtfelt med dører eller porter for heising av varer). Takene er stort sett utformet som saltak, valmtak, eller gjerne halvvalmet, med møneretning normalt på vannet og gata.
Samtidig som at de trekkene bryggene har til felles er sentrale for hvordan de danner en tydelig helhet, er også det som finnes av variasjoner like definerende for livet og karakteren innenfor denne helheten. Bryggene varierer i både høyde, bredde og proporsjoner, takform og -vinkel, så vel som i farge og detaljering. Dette gir bryggerekkene deres sjarmerende spill og karakteristiske, naturlige rytme – et helt elementært trekk i helhetsbildet. De fremstår som følge av disse karakteristikkene som tydelige enkeltdeler i en tydelig helhet, og hvordan eventuelle inngrep vil virke inn på dette må være helt sentralt for enhver vurdering.