Et helt enestående parkmessig kulturlandskap som også inneholder en gammel kirkegård med mange kulturhistorisk og kunstnerisk betydningsfulle gravminner. Området, der arealene nærmest elven i dagligtale gjerne kalles "Marinen" (pga. den historiske bakgrunn som stedet for marinens sjaluppskur m.m.) er preget av store løvtrær i vakkert samspill med vidstrakte plener og rudimenter av gamle jordbastioner som tidligere omkranset det meste av byhalvøya. Både i seg selv, og som landskapsramme for Domkirken og Erkebispegården (samt tre eldre institusjonsbygninger som danner områdets vestgrense, og en håndfull panelte trebygninger fra "marinetiden" på første del av 1800-tallet i øst) er Domkirkeområdet et unikt nasjonalt kulturlandskap.
Det sentrale elementet i området er naturligvis selve domkirken, Norges nasjonalhelligdom og kroningskirke. Denne må anses som selvbegrunnende som nasjonal kulturminneinteresse; en interesse som også omfatter nærområdet med kirkegården (jamfør omtale ovenfor), og som også inkluderer det nye publikumsbygget nordvest for kirken. Videre er også Erkebispegården et dominerende innslag. Dette anlegget var residens for Norges erkebiskop frem til 1536, og inneholder Nordens eldste profanbygninger (fra 1100-tallet), samt bebyggelse fra både senmiddelalderbyen og nyere tid. Anlegget må i sin helhet - inkl. Borggården og Ytre Kongsgård, samt nybyggene fra 1997 - betraktes som en meget klar nasjonal kulturminneinteresse.