Sør-Gjæslingan har vært et viktig fiskevær i Trøndelag og består av et havområde med flere titalls øyer, holmer og skjær. Til tider har det vært det største fiskeværet sør for Lofoten med 4000-5000 fiskere i de beste sesongene. Folket i Sør-Gjæslingan har brukt disse øyene og holmene i jordbruket, og havområdet til fiske. Like utenfor grensen ligger et større gytefelt for torsk som alltid har vært viktig for bosettingen. Sjøen er den grunnleggende delen i dette kulturmiljøet. Sør-Gjæslingan er et fredningsverdig kulturmiljø fordi det innenfor et begrenset område kan gi et bilde av livet på kysten fra de eldste tidene fram mot vår tid. Det forteller ei historie om kombinert utnytting av havets og øyenes ressurser og om bygningsmessige tilpasninger i et marginalt miljø.
Opprinnelig var Sør-Gjæslingan i kongens eie, senere kirkegods. På begynnelsen av 1700-tallet ønsket kirken å realisere en del eiendommer og i 1728 ble hele eiendommen, som omfattet Sør-Gjæslingan, Nord-Gjæslingan, Sørøya og Haraldsøya, lagt ut for salg. Den første private væreieren ble Hans Hagerup, danske og handelsborger bosatt i Trondheim. Fra hans tid og fram til i dag har været skiftet eiere 16 ganger. Flertallet av disse var såkalte ”Absent landlords” som ikke bodde i Sør-Gjæslingan. De ivaretok sine økonomiske interesser gjennom værbestyrere. Selv om været i dag er fraflyttet, er det tydelig at været har vært et helhetlig samfunn. Det er fremdeles bygninger fra de ulike sidene av virksomheten. Trandamperiet, salteriet, fiskemottaket, naust, rorbuer og fiskehjeller forteller om omfattende fiske og bruk av havets ressurser.
Det var fisket som gav det meste av inntekta. I tillegg hadde de fastboende, etter forholdene, et betydelig dyrehold. Fastboende var stort sett leilendinger; fiskerbønder på bygselbruk eller strandsittere (fiskere uten rettigheter til jord). Da bosetningen ble mer permanent fikk ressursene på land også større betydning. Først på midten av 1800-tallet får vi eksakte bygselskontrakter som forteller om fire leilendingsbruk. To på Heimværet, ett på Karlholmen og ett på Flatholmen. Denne bruksstrukturen er uendret fram til i dag. Brukerne hadde kontraktfestet arbeidsplikt hos væreieren. Dette var hovedsakelig knyttet til perioden da vinterfisket foregikk. Alle øyene ble utnyttet til beite, slått og torv til brensel. Været har hatt sommerfjøs og andre jordbruksbygninger. I dag står to rødmalte løer igjen, og mindre uthus som har huset sau og griser. Egg og dun har gjennom hele historien vært viktige ressurser for kystbefolkningen. Sør-Gjæslingan ble formelt fredet som egg- og dunvær i 1875, men allerede i 1855 finnes en kontraktfestet avtale mellom væreier og leilendinger om innsamling og fordeling av egg og dun.
Været har forandret seg gjennom tidene avhengig av hvor inntekstbringende fiske var. Det ble mest utbygd i tiåra rundt 1900. Da overtok statlige etater og frivillige organisasjoner noe av væreierens ansvar, og det kom skole, sykestue, telegraf, fiskarheim, forsamlingslokale, og vei. Værsignalmast, telegraf og radiolinjehytte, vanndammer og cisterner, vei og molo er også elementer som gjør det lett å lese nærings- og samfunnsutviklingen til været. Under krigen ble moloen bygd og i 1962 fikk været strømforsyning via sjøkabel fra fastlandet.
Perioder med rikt fiske innvirket på bebyggelsen i fiskeværet. Gjenbrukstanken er et viktig trekk. Tusenvis av tilreisende krevde mange overnattingssteder. Mellom 1908 og 1913 var det om lag 4000 fiskere i Sør-Gjæslingan hvert år. Byggeaktiviteten var betydelig helt fram til 1919 med totalt 43 rorbuer. I tillegg ble det oppført bygg i regi av Væreieren og bygg som hadde en offentlig funksjon som for eksempel telegrafen som ble oppført i 1914. Rorbubyggingen i 1920 årene var moderat med gjennomsnittlig ei hvert år. I tillegg ble det fram til 1932 skrevet 5 bygselskontrakter på bolighus. 3 av disse var tidligere rorbuer som ble omgjort til bolighus. 1931 var det siste storåret i Gjæslingan med nær 4000 fiskere.
Det er registrert 13 hager i Sør-Gjæslingan. Sannsynligvis har noen hager gått helt tapt, slik at det tidligere var enda flere hager. Det er oppsiktsvekkende å finne en slik interesse for hagedyrking så langt ute i havgapet der forholdene på ingen måte lå til rette for det. Hagene er knyttet til huset på lesida, de fleste ligger mot sør-øst. Formen er tilpasset landskapet og huset, men er ofte ganske geometrisk. Hagen er alltid et lukket rom, enten inntil huset med gjerde på tre kanter, eller løsrevet med gjerde på alle kanter.
Fra og med 1932 avtok skrei innsiget markert ved Gjæslingan. Nedgangen i fisket medførte bl.a. at det nesten ikke ble oppført noen rorbuer. Andre årsaker var at det allerede sto et stort antall rorbuer i været, i tillegg til at flere og flere fiskere nå eide dekksbåter som gjorde det mulig å overnatte om bord i eget fartøy. Den siste boligbyggingen i Sør-Gjæslingan foregikk under andre verdenskrig. De fire bolighusa som da ble satt opp representerer den ”nyeste” boligmassen i fiskeværet. En del av bygningsmassen er modernisert etter krigen, men en del har også forsvunnet. Mange rorbuer er fjernet, som et resultat av at de etter hvert mistet sin funksjon. Av mer enn 100 rorbuer som sto i Sør-Gjæslingan i mellomkrigstida, er det i dag bare 20 igjen.
Byggeskikken er et resultat av mange faktorer. Naturforholdene, økonomi, motestrømninger og byggherrens kunnskap om å bygge har spilt en rolle. Generelt er bygningene enkle og nøkterne, og tilpasset det de skal brukes til. Det er gjerne formet på selve byggeplassen i et samspill mellom tradisjon og nye impulser. De ytre kyststrøkene både i Vikna og ellers i landet er områder nesten uten skog. Alt trevirke til hustømmer må skaffes fra indre strøk eller samles opp fra sjøen. Dette har satt sitt preg på byggeskikken; folk bygde relativt få og små hus og materialene ble utnyttet så langt som mulig. Mange av bygningene er i årenes løp endret og bygd på. Nye materialer og former er friskt introdusert i den gamle bygningskulturen, og materialer brukt i en sammenheng er gjenbrukt i en annen. Resultatet vitner om kreativitet og stor tilpasningsevne. De bygningene som skiller seg ut fra dette mønstret er væreierens bygninger og de i offentlig eie slik som sjukestua og telegrafen. Her er materialene kostbarere og mer bearbeidet enn på de fleste andre bygninger.
Fra og med 2. verdenskrig og fram 1970 var skreifisket ved Gjæslingan gjennomgående dårlig, og inspirerte ingen ”utenforstående” til hverken bygge rorbuer eller bosette seg i Sør-Gjæslingan. De største endringene i Sør-Gjæslingan kom i perioden fra 1970 og fram til 1980. I løpet av disse 10 årene ble været nesten helt avfolket. Før den tid har været hatt en lang uavbrutt kulturell kontinuitet.
Eiendomsforholdene i fiskeværet og svingninger i fisket påvirket fraflytingsprosessen ganske vesentlig. Først på 70-tallet kom de første søknadene om fraflytting, som kommunen var negativ til å behandle. Først i 1975, da væreieren også kom med søknad, ble søknadene innvilget. I de påfølgende to årene oppløses hele Gjæsling-samfunnet. Etter hvert som folket flyttet, falt grunnlaget for servicefunksjoner bort. Skolen ble nedlagt etter å ha hatt kun en elev i skoleåret 1976/77. Året etter stenger butikken. Samme året går fiskemottaket konkurs. I august 1979 nedlegger Namsos trafikkselskap den faste båtruta i Sør-Gjæslingan.