Hammerfest ble totalskadet under tyskernes tilbaketrekking i 1944/45. Gjenreisningsplanen fulgte i stor grad eldre utstrekning og gatenett. Byen hadde en etablert struktur, sist endret i retning av rutemønster etter brannen i 1890, og gater og ledningsnett var i stor grad intakte etter krigen. Utenfor rutenettet på den flate tangen var gatene tilpasset den smale landstripen mellom fjorden og fjellsiden, godt i tråd med 1940-tallets forbilder. Gateløpene på tangen ble noe endret og bredden tilpasset forventet trafikk. Noen veier ble da utvidet og andre innsnevret. Offentlige plasser ble dels utvidet og strammet opp, og fikk justert funksjon i samspill med øvrige strukturer.
Fjellfoten og strandlinjen inviterte ikke til å endre grensene for stedet, men havna ble lagt om. Tomtegrunnen ble ekspropriert og fordelt på nytt. Bebyggelsesstrukturen ble justert og funksjonene sonedelt. Den eldre bebyggelsesstrukturen med sammenhengende rekker av saltaksbygg langs gaten og sjøhus lagt på tvers langs sjøen, ble fortolket og gjenbrukt i gjenreisningsplanen, men i svært stilisert og frisert form.
Samfunnsbærende bygg og funksjoner som kirke, skole og sykehus ble lagt eksponert i samspill med topografi og åpne arealer. Dette elementet kjennetegner mange av gjenreisingsbyene. I Hammerfest ble torg og rådhus lagt som byens kjerne, i roten av landtangen. Kirke, brannstasjon, rådhus og forsamlingslokale ble alle plassert langs hovedgata. Industri ble forutsatt lagt til Fuglenes.
De stramme, rettvinklede gatene i nordlige del av Hammerfest sentrum står i kontrast til boligbebyggelsen i sørlige deler av Hammerfest.
Sentrumsbebyggelsen, som ble underlagt murtvang, ble bygget som 3 etasjers pussarkitektur med skiferkledde saltak. Den fikk forretningsarealer på gateplan og kontor- og boligfunksjon over.
Bebyggelsen ble ordnet stramt som sammenhengende, lineære rekker, samt kam-/lamellbebyggelse med markerte gavler langs strandlinja. Veggfasader har i dag noe vekslende autentisitet og noen senere bygg avviker i form og uttrykk.