Navnet Leiret har bakgrunn i ansatsene til tettstedsbebyggelse nedenfor og nord for Christiansfjeld festning som ble anlagt i 1683. Festningen fikk imidlertid aldri noen avgjørende virkning for den videre utviklingen av tettstedet. Den ble første gang demolert i 1742 og ble først bygget opp igjen i 1811. I 1814 ble den nedlagt for godt. Utviklingen av Leiret slik vi kjenner det har først og fremst sammenheng med stedets beliggenhet som knutepunkt for handel og samferdsel, som administrativt sentrum i kommunen og som skolesentrum
11.april, ble bydelen Leiret bombet av det tyske flyvåpenet, og et mindre område av sentrum ble totalt rasert. Bygningene som forsvant var i hovedsak bygårder med forretninger og leiligheter i tre og mur, hovedsakelig fra perioden 1880 – 1920.
Det første planforslaget ble laget av Sverre Pedersen og Karl Grevstad. Forslaget viser tydelige planlagte bygninger og plasser. Den vedtatte planen avviker en del fra det opprinnelige forslaget, og som det er få spor av slik området ble gjenreist. Det eneste spor vi kan finne etter Pedersens aksiale system er arkitektene Torp og Torp’s plan for den nye rådhusplassen.
Det var liten interesse for å bygge sammenhengende langs gateløpene. De nye bygningene ble reist der de gamle hadde stått, og eiendommene beholdt de gamle navnene. Fremdeles referer folk i Elverum til Hallegården, Rein og Ekren heller enn til gateadresse, nye eiere eller virksomheter som holder til i bygningene.
Selv om gjenreisningen ikke endret bystrukturen, er den klart uttrykt i de enkelte bygningene. Arkitekturen er preget av enkle linjer, fasader i murpuss med enkel detaljering, bruk av skifer på tak, granitt eller skifer som døromramming og som skoning på grunnmurene og dekorative og sikkerhetsmessige innslag av smijernsgitter foran høye vinduer. De dekorative elementene finnes igjen på rådhuset. Rådhuset har særskilt kvalitet som monumentalbygg med stor estetisk og kunstnerisk verdi. Dette gjelder også deler av interiøret, som kommunestyresal, festsal, bibliotek og foaje. Rådhuset var av de første bygningene som ble planlagt (1946), men blant de sist som sto ferdig (1956/57).
Mot slutten av 1950-tallet kom nye materialer i bruk. Vi ser da at felt av bølget eternitt erstatter smijern som dekorativt element under vinduene (Syringengården og Borgengården).