Historikk
I årene 1870 - 1910 ble det gjennomført en boligutbygging av Fjellsiden nord og Sandviken. Bergen var inne i en periode med sterk økonomisk vekst, samt en stor økning av folketallet pga. tilflytting og fødselsoverskudd. Følgelig var behovet for nye boliger stort. Det ble gjennomført både private og offentlige boligprosjekt, men kommunen stod bak noen av de største og mest interessante. Dette gjaldt bl.a. utbyggingen av grunnen til de tidligere gårdene Krohnengen og Wesselengen, som i 1868 ble regulert til boligområde for arbeidere.
Krohnengen fikk sitt navn ved at Claus Krohn kjøpte en del av Meyerengen av Albert Henrik Meyer i 1786. På begynnelsen av 1800-tallet startet eieren av gården Krohnengen Bræderie og Malterie, som senere ble kjøpt av Hansa bryggeri. Abraham Henrik Wessel kjøpte en del av Lungegården i 1723, og dette området skiftet da navn til Wesselengen.
Krohnengen gård ble lagt ut for salg i 1866, og Bergen kommune kjøpte eiendommen. Like etter solgte eier av Wesselengen også store deler av sin eiendom til kommunen. I en tid med stort behov for boliger, satt Bergen Kommune med et stort stykke nesten ubebygd mark nær byen som kunne reguleres til boligbebyggelse.
Boligbebyggelsen kunne tillates oppført i tre da Krohnengen og Wesselengen ble definert utenfor sentrumsområdet, og således ikke var omfattet av murplikt. Området lå også høyere enn byens utbygde vannledningsnett, og kommunen gikk for første gang vekk fra regelen om at grensen for vannverket bestemte grensen for bymessig bebyggelse. Brannsikkerheten for området ble betydelig redusert, og mangelen på vann gjorde området mindre attraktivt for velstående boligbyggere. Dette var en av grunnene til at boligområdet ble regulert til mindre bolighus for arbeidere.
Reguleringskommisjonen gjennomførte en enhetlig regulering av området i 1868 etter datidens planidealer, med et strengt regulert rutenett med rektangulære kvartaler langs fjellsiden. Området ble bygget ut i 1870-årene.
Krohnengen og Wesselengen blir en av de siste større reguleringer og utbygginger av trehus i sentrumsnære områder. Området var stort sett utbygd i 1880, unntaket var to kvartaler mellom Professor Dahlsgate og Henrik Wergelandsgate der Krohnengen gård lå, og tre kvartaler i sør der gårdsbebyggelsen på Wesselengen lå. Disse områdene ble bygget rundt århundreskiftet. De opprinnelige husene som tilhørte gårdene ble revet i forbindelse med utbyggingen.
Kommunens målsetting om at folk fra arbeiderklassen skulle bosette seg i dette området i selveiende hus, og ble i stor grad en realitet.
Karakterisering
Området
Terrenget på Krohnengen og Wesselengen var svært bratt slik at gjennomføringen av en streng rutenetts-regulering etter datidens planideal krevde noen tilpasninger. Kvartalene strekker seg langs åssiden i lengderetning hvor det ikke er fullt så bratt, forstøtningsmurer er bygd opp, og “langgatene” Claus Fastingsgate og Professor Dahlsgate er anlagt i to nivåer. Gatene har en bredde på 12,5 meter og 3/4 av tomtearealet ble i sin tid tillatt bebygget til boligformål. I tverrgatene ser man flere tilpasninger ved hjelp av terrassering og anleggelse av trapper.
Bebyggelsen
Bebyggelsen er karakteristisk i sin konsekvente strukturering av bygningene. Bolighusene er plassert i stramme rekker mot syd-vest. Boligrekkene har utsikt over vågen med sol og luft. På skyggesiden, mot nord-øst, kontrasteres de stramme bolighusene av de frittvoksende uthusene . Disse bakbygningene er karakteristisk for bebyggelsen på Krohn- og Wesselengen. Den regulerte trehusbebyggelsen er oppført i senklassisme med enkel sveitserstil i detaljene. Takene er utformet med den karakteristiske halvvalmen som er så vanlig for en stor del av trehusbebyggelsen i Bergen.