Gamle Stavanger er et karakteristisk boligområde fra seilskutetiden. Tomtene ute på Stranden tilhørte opprinnelig kirken, men ble festet bort til byfolk fra slutten av 1570-årene.
Av de opprinnelige husene er det lite igjen, da branner har sørget for byfornyelse flere ganger. I 1766 brant 35 bygninger ytterst på Stranden, og bare to år senere brant 53 bygninger på den indre delen av Stranden. En del av disse bygningene var bygget opp etter brannen i 1684. Området har derfor stadig skiftet karakter. Bortsett fra noen få eldre bygninger er de fleste husene fra 1800-tallet. Fra 1880 etablerte hermetikkindustrien langs Stranden. Senere fulgte annen industri etter, og da boligområdet etter hvert ble forslummet lå det i kortene at hele området skulle rives og reguleres til industriområde.
I 1951 ble det imidlertid fremmet en plan for å bevare den gjenværende delen av den småhusbebyggelsen som var så karakteristisk for Stavanger. Planen møtte mye motbør og ble beskåret til å omfatte 33 bygninger og med knappest mulig flertall i bystyret i 1956 gitt 1 års ”prøvetid.” Det aktuelle området lå mellom Øvre – og Nedre Strandgate og besto for det meste av små trehus.
Økende forståelse for arbeidet med å bevare Stranden førte til at byplansjefens forslag om å øke området til å omfatte 79 bygninger, enstemmig ble vedtatt i 1965. I 1974 ble området utvidet til å omfatte 150 bygninger, og igjen utvidet til 173 bygninger i 1979. Området strekker seg nå fra Rosenkildekvartalet innerst i Vågen til våningshuset på gården Blidensol, som omfattet store deler av området i sin tid. Våningshuset er antagelig det eldste huset i Gamle Stavanger.