I 1846 brenner byen, og hele byen ødelegges. Norge fikk sin første bygningslov i 1845, og loven anga hovedform for nye byplaner og dimensjonen for gater og plasser. Videre stilte loven nye og strengere krav både til brannsikring og trafikkorganisering. Levanger var den første byen som ble planlagt og bygd opp etter den nye loven. Byplan fra 1846 var en rutenettplan; dette ga utvidelsesmuligheter i flere retninger. En tverrgående parkakse omtrent midt i byen var brannskille. Levangerplanen ble utformet etter datidens internasjonale og enerådende byplanidealer.
Det var en ren gateplan med et regelmessig, ensartet gatenett og en lukket kvartalsbebyggelse. Det var enkelt å stikke ut nye tomter, og gjenreisningen gikk raskt. Differensieringen mellom gatene var liten, veksten foregikk i tre retninger og det var funksjonsblanding mellom boliger, forretninger og husdyrhold.
Bebyggelsen besto hovedsakelig av rektangulære, laftede 2-etasjes trehus, ofte kjøpt inn fra omlandet. Husene hadde saltak, og fasadene var i enkel empirestil. Uthus og verksteder var i bakgårdene. Det var stor forskjell i boligstandarden, og enkelte store trepaléer dominerte den øvrige bebyggelsen.
Ny brann i 1877, men byen bygges opp etter samme plan. All bebyggelse lå innenfor bygrensen; dvs. omtrent ved nåværende stadion.
I 1897 brant byen nok en gang; 400 hus brant ned. Norge fikk ny bygningslov i 1896, og denne stilte strengere brannkrav enn 1845-loven. Tiden rundt århundreskiftet var en oppgangstid for Levanger, og mange var redde for at murtvang ville hindre rask gjenoppbygging av byen. Den nye lovens minimumskrav til brannsikring, brannmur mellom husene, ble oppfylt, og i løpet av et års tid var byen gjenreist etter hovedprinsippene i 1846-planen.
Endrede planidealer bidro til at det likevel ble noen endringer; 1897-planen ble mer differensiert og gradert. Enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle og dette ble markert med aksevirkninger og beplantninger. Aksene fikk klare fondmotiver: jernbanestasjonen (1900) i enden av Sverres gate og Røstad skole (1903) i forlengelsen av Kirkegata. Brusve Nedre lå fra før i fond i Brugata, og det var planer om et bygg på Staup som skulle ligge som fondmotiv for Sundgata og brua.
Gateløpene skulle være åpne ned til sjøkanten; bryggene fikk ikke stenge utsikten. Intensjonen var å gi byen en klarere og mer ordnet struktur. Viktige gatehjørner ble markant ved at det ble oppført trepaléaktige bygninger med forretninger i 1. etasje og bolig i 2. etasje. Disse bygningene ble utstyrt med rik dekor, ofte med hjørnetårn. Noen viktige bygg fikk en bevisst sentral plassering og ble oppført i stein og mur. Lærerskolen oppført i 1899 og tegnet av arkitekt Axel Guldahl er eksempel på dette.
Parkaksens betydning ble styrket i 1897-planen og skulle bidra til å differensiere gatenettet. Kirkegata ble byens hovedgate; Sjøgata og området ved bryggene hadde tidligere vært det viktigste området. Levanger kirke tegnet av Karl Norum ble innviet 1902 (skal behandles som fredet). Jernbanen ble anlagt på et sumpområde, delvis uegnet til bebyggelse, ut mot elva. Den tok opp et stort areal og ble byens grense mot øst. Både stasjonsbygningen og lokstallen er tegnet av arkitekt Paul Due (begge er fredet). De sto ferdige til jernbanens åpning i 1900.
Etter Ålesunds brann ble det i 1904 innført murtvang i alle norske byer. Siden Levanger ble hurtig gjenoppbygd etter 1897-brannen og ikke har opplevd store branner etter den tid, består byen fortsatt hovedsakelig av trearkitektur fra perioden 1897 – 1904.
Dette er hovedsakelig to-etasjes laftede trepanelhus med innslag fra tysk jugend- og sveitserstil. Typisk fasade mot gata hadde høvlet, liggende panel med not og fjær. Under vinduene ble panelet oftest montert stående. Rikt dekorert og profilert listverk rundt dører og vinduer var vanlig. Vinduene hadde kryss- eller T-post. Våningshuset og portrommet ble bygget som en lukket vegg rundt kvartalet. Uthusen lå i bakgården, rygg mot rygg på eiendomsgrensen. Områdene var ikke sonedelt; både hovedhusene mot gata og uthusene i bakgårdene huset ulike funksjoner.
Hovedtrekkene i byplanen fra 1846 følges fortsatt, og store deler av trebebygelsen oppført i perioden 1897-1904 er bevart. Den største delen av eksisterende bebyggelse i sentrumsområdet er fra perioden 1897 -1945. Levanger har ikke vært utsatt for brann siden 1897 og er den eneste byen i Nord-Trøndelag som ikke ble bombet under siste krig. Den gamle trebebyggelsen har unngått omfattende riving bl.a. ved at nye funksjoner har blitt lokalisert til andre steder.