I 1912 ble det for de ytre områdene av byen vedtatt en reguleringsplan som brøt med det gamle rutenettmønsteret. Planen var påvirket av den engelske hagebybevegelsen og Camillo Sittes tanker, og speilte således de rådende tendensene innen byplanlegging ellers i Europa. Planen gir et romantisk gatebilde med buede traseer tilpasset terrenget. For å gi bydelen et villapreg ble området anlagt med krumme gateløp og fikk vedtekter med forbud mot å legge husene nærmere enn 5 meter fra vegen.
Planen medfører at sentrum til dels er omkranset og ”definert” gjennom kontrast av en åpen ”villaby” fra slutten av 1800-årene og frem til andre verdenskrig. Det gir en sjeldsynt og sterkt sjarmerende karakter til byen. Lillehammers grønne profil har stor betydning for den overordnete virkning av byen i landskapet. En lang rekke av villaene er av høy arkitektonisk kvalitet, samlet danner de særegne miljøer som i seg selv har betydelig interesse. Lillehammer har fra perioden 1912-1940 store innslag av nybarokk og funksjonalistisk villa-arkitektur av meget høy kvalitet.
Flere steder danner grupper av slike villaer karakteristiske, helhetlige miljøer. Et av de mest intakte villaområdene er bebyggelsen omkring Sportsplassen sør i byen. Rundt Sportsplassen var det i første rekke borgerskapet som bygde, og villaene er gjennomgående større der enn i resten av byen. Axel Thallaugs villa fra 1918 (nå Nansenskolen) tegnet av Kristofer Lange kan nevnes som en verdifull enkeltbygning i området.