Lothemarken
Bebyggelsen i Lothemarken oppsto først langs Haugeveien i vest. Dette var byens innfartsvei fra nord. Før 1910 lå området i nabokommunen Skåre. Her hadde Skåre kirke ligget siden 1638. I 1856 ble en ny og mye større Skåre kirke bygget etter tegninger fra arkitekt Christian H. Grosch.
På 1800-tallet oppsto en blandet småhusbebyggelse langs veien. På slutten av 1800-tallet ble det bygget flere store sveitservillaer langs søndre del av Haugeveien. I 1897 ble Hauge Skole, en karakteristisk nygotisk murbygning, bygget like nord for kirken.
Navnet Lothemarken kommer fra skipsreder Arne Lothe (1838-1931). I løpet av 1870-tallet bygde Lothe opp et betydelig seilskuterederi. Han var også ordfører i byen i flere perioder. I 1878 kjøpte han et gårdsbruk på Hauge og flyttet inn i en nybygd, større sveitservilla like ved Skåre Kirke i 1881. I 1910 ble store deler av markene til gården regulert til boligstrøk, mens området rundt Hestafjellet, som var tilplantet med ulike tresorter, ble først gitt som gave til Haugesund Byselskap, og siden gitt videre til Haugesund kommune, som park. Den vestre delen av boligstrøket er siden kalt Lothemarken.
Rundt århundreskiftet dannet det seg dessuten en tettere klynge med mindre bygårder med butikker på Hauge, noen hundre meter nord for kirken. Da området ble innlemmet i Haugesund i 1910 ga kombinasjonen av Byparken, store hager og Skåre Kirke med gravlund et samlet parkpreg. Sammen med kort avstand til sentrumsgatene og havnen gjorde dette området svært attraktivt for boligbygging.
Frem mot første verdenskrig ble de nye gateløpene bebygd med middels store villaer i jugendstil. Særlig under krigen og jobbetiden skjøt byggeaktiviteten i Haugesund fart og strøket ble fylt raskt opp. Langs Havnaberggaten og Tambarskjelvesgate ble det bygget en håndfull større villaer av høy arkitektonisk kvalitet. Blant disse er nasjonalromantisk orienterte Tambarskjelvesgate 6 fra 1918 og jugend-murvillaen Havnaberggaten 12.
Tyvetallet var en stille periode for byggebransjen i Haugesund på grunn av at depresjonen etter første verdenskrig rammet sjøfartsbyen særlig hardt. Lothemarken fikk likevel et landemerke i 1924 ved at Hauge skole ble tilført en fløy i nyklassisistisk stil.
Siden har endringene i strøket vært så få at de lett lar seg kvantifisere: På midten av tredvetallet, da tidene bedret seg igjen, ble de siste 4 ledige boligtomtene på Lothemarken bebygd med eneboliger i tidstypisk byggmesterfunkis. I 1952 etablerte Haugesund Kunstforening sitt billedgalleri i en villa i Erling Sjalgsonsgate 4, og i 1978 fikk billedgalleriet et større tilbygg innover i kvartalet.
En del rehabiliteringsarbeider har gått ut over bygningenes antikvariske kvaliteter i eksteriør, særlig gjelder dette vindusvalg, kledningstyper og i et par enkelttilfeller taktekking. Flertallet har likevel opprinnelig kledning og taktekking. Et jugendhus er revet og erstattet av et nytt med noenlunde likt i volum og materialbruk.
Helheten som boligstrøk i jugendstil er til tross for nevnte endringer meget godt ivaretatt. Den eldre småhusbebyggelsen langs Haugeveien er noe mer variert i tilstand og har til dels et oppgraderingsbehov, men har gjennomgående høy autentisitet. To store sveitservillaer er begge i god stand og med høy autentisitet i eksteriør.
Byparken, Christine Elisabeths gravlund og Jomfruparken
Byparken ble beplantet og opparbeidet for Haugesund Sparebanks regning i 1880-årene. I 1913 ble parken tilført en musikkpaviljong i mur tegnet av arkitekt Einar Halleland. Parken er senere overtatt av Haugesund Kommune.
Christine Elisabeths gravlund like øst for Byparken var ferdig opparbeidet I 1892, inkludert et mindre gravkapell i sveitserstil. Siden er gravlunden tilført murer og porter, samt et forseggjort gjerde i smijern mot de omliggende gatene. I 1920 opparbeidet kommunen nordvestre hjørne av kvartalet med gravlunden til Jomfruparken.
Byparken og Christine Elisabeths gravlund ligger der som før. Gravlundens forseggjorte nygotiske port mot sør har et restaureringsbehov mens noen av skiferfortauene ved Byparken lider under mangelfullt kommunalt vedlikehold. Enkelte av de store trærne er etter hvert gamle og vil måtte byttes ut med tilsvarende treslag. For øvrig vurderes park og gravlund å være i god forfatning.