Skudeneshavn er en bydannelse i hovedsak tuftet på et råstoff; silda. Et råstoff som for øvrig har hatt stor innflytelse på urbaniseringen i Rogaland. Byggeskikken i Skudeneshavn er ikke spesiell for stedet. Byggestilen er i hovedsak preget av Lous-Seize og empire, og bygningstypene finner en ellers i Ryfylket og i Stavanger. Det spesielle ved stedet ligger i samspillet og kombinasjonene mellom bygninger og landskap.
De fleste bolighus er bygget av plankelaft med liggende utvendig kledning, uthus og sjøhus er bygget i grovt bindingsverk med liggende kledning, og enkle enetasjes sjø- og uthus har stående panel. Bolighusene er rektangulære med ulike grunnformer (midtgangshus, korsdelt 4-roms o.l). En egen bygningstype er de kombinerte bolig- og sjøhusene med boligdelen i 2. etasje. Ofte hadde disse husene, enten hele eller deler av 2. etasje ble benyttet som bolig, bindingsverk i 1. etasje og lafteverk i 2. etasje. Disse formene har oppstått som følge at det under fisket var behov for ekstra utleiemuligheter. Da kunne det komme mange tusen fiskere til Skudeneshavn.
I 1976 ble Gamle Skudeneshavn regulert til spesialområde bevaring. Området omfatter 130 bygninger, hvorav 97 bolighus. De resterende bygg er sjøhus, naust og uthus. De fleste hus er bygget mellom 1840 – 1860, noen er bygget før og noen etter denne tidsperioden. I verneområdet inngår også Havnefjellet bak bebyggelsen og Byparken. Bebyggelsen ivaretas av en egen antikvar som rådgiver for beboerne, og interesseforeningen ”Gamle Skudeneshavn”. Verneområdet støtter opp mot dagens sentrum.
Gamle Skudeneshavn er så godt bevart at den inntok andreplass i NORTRAs konkurranse om ”Europas best bevarte tettsted” i 1990. Juryen uttalte den gang at: ”Skudeneshavn er en ualminnelig godt bevart og vernet småby som gjennom bygningsmassens plassering har fått en meget sjarmerende utforming i et spennende kulturlandskap:” Og ikke mye har forandret seg siden da.