Helt frem til år 1800 var Stavanger en liten by. Bygningene lå tett i tett med smale gater og smug var bygget i tre, og var naturlig nok disponert for bybranner. Fra 1633 til 1833 gjennomgikk byen 8 bybranner. I den siste store brannen i 1860 gikk 250 bygninger tapt. Da byen etter den tid ikke har vært rammet av bybrann samtidig som nybyggingen frem til 1945 var relativ beskjeden, har sentrum i stor grad beholdt et middelaldersk preg. Selv om de opprinnelige bygningene er borte, fikk de nye bygningene dimensjoner tilpasset de middelalderske gateløpenes bredde.
Bybrannen i 1860 ble et tidsskille. Nordre del av sentrumshalvøya ble lagt i aske og 204 bygninger ble flammens rov. 60 av disse var bygget opp igjen etter en brann i 1833. Det førte til at nordre del av sentrum fikk brede, rette gater og større hus enn søndre del av sentrum som ikke var berørt av brannen. Nye og strengere bygningsvedtekter for å innføre murtvang førte ikke frem. Man fortsatte å bygge i tre. Den nye bebyggelsen har senempirens preg med brukket gavl som et vernetiltak mot brann. Etter brannen kom byutvidelsen med Egenæsmarken vest for Stranden og deler av Hetlandshalvøya i øst.