Grunnlaget for det nye bysamfunnet ble lagt på et møte i mars 1916 mellom tiltakshaverne og kommunen ledet av fylkesmannen. Det viktigste å fastlegge var hvilke områder bygningsloven skulle gjelde for. Deretter var det viktig hvor de ulike offentlige anleggene, som post, telegraf, offentlig kai og lignende, skulle plasseres. Det var viktig for utviklingen av stedet at samarbeidet mellom kommunen og anlegget ble etablert tidlig, og at man ble enige om hovedtrekkene for stedets utvikling.
Et reguleringskart fra mai 1917, signert Morgenstierne og Eide, viser første utkast til reguleringsplan for Høyanger. Denne planen er med små endringer fulgt frem til i dag. Allerede i april samme år var det kommet 120 arbeidere til Høyanger, og ved årsskifte 1916/17 var hele 1 200 mann på plass. Det var reist noen boligbrakker, men på langt nær nok. Noen bodde på gårdene, i uthus, i stallene og på låver. Etter hvert kom husbyggingen inn i mer ordnede former.
Anleggsarbeidet var firedelt; bygging av kraftanlegget med kraftstasjon, bygging av hall for aluminiumsproduksjon, bygging av elektrodefabrikk for å produsere elektrodekull til aluminiumsproduksjonen og husbyggingen av boliger, forsamlingslokaler, offentlige bygg, samt andre bygg. På få år tok ”Nye Høyanger” form. Anleggsperioden var på det høyeste i 1917, og det året sto fabrikken og kraftstasjonen ferdig. Det gikk også raskt fremover med boligbyggingen, og i 1920 var anleggsperioden i all hovedsak over.
I konsesjonsvilkårene for aksjeselskapet, datert 2. april 1917, er selskapet pålagt å skaffe arbeiderne gode husvære. I 1923 la husleienemnda frem en rapport om boligtilstanden i Høyanger. Denne ble gjengitt i stedets avis, Fritt Folk, og rettet en flengende kritikk mot selskapet. Kritikken fikk gjennomslag og allerede året etter var de første hus oppført gjennom Egne hjem-prosjektet. Arbeiderne selv bygde husene på tomter de leide av selskapet og etter tegninger utarbeidet av selskapet. I løpet av 1920-årene ble det bygget om lag 50 Egne hjem-hus. Slike hus ble reist også gjennom hele 1930-tallet. I slutten av 1920-årene kom også den rene private boligbygging i gang.
De fleste hus hadde hage omkring, og litt etter litt vokste en liten ”hageby” opp rundt fabrikkene. Høyanger var planmessig og systematisk utbygget og ble av mange sett på som en norsk ”idealby” ved inngangen til 1940-årene. I 1966 het det i Fodors Guide to Scandinavia at Høyanger er en av de best planlagte og vakreste industribyene i verden. Men en del av stedets sjel forsvant på begynnelsen av 1980-årene da de rev Murgården Sing-Sing fra 1917, Folkekjøkkenet fra 1918, arbeiderboligene Slottet og Pendenten fra 1926-28 og Folkets hus fra 1917. Et særeget norsk arbeidermiljø ble borte. Da hadde man allerede i 1972 revet funksjonærboligene ”Villabyen” fra den første anleggsperioden.