Det har vært gjengs oppfatning at bystrukturen har vært selvgrodd, men nyere forskning stiller spørsmål ved dette. På vestsiden av Hitterelva og parallelt med denne ligger Bergmannsgata og Kjerkgata. Et kart fra 1658 viser en ganske forenklet plan med to helt parallelle gater, rektangulære og kvadratiske kvartaler og en elv i øst. I nordenden av den vestre gata, Kjerkgata, vises kirka midt i gateløpet. Dette stemmer med de virkelige forhold; den første kirka, en trekirke oppført i 1650 lå midt i gateløpet. Nåværende steinkirke, oppført 1780-84, ble bygget litt vest for den opprinnelige kirka, og derfor danner denne ikke fond i Kjerkgata.
Neste kjente bykart er fra 1711, og dette viser som rett var, en kirke i fond på det høyeste punktet i Kjerkgata. Videre viser kartet en forenklet, traktformet Bergmannsgate. I gatas sydende, der gata er på det bredeste, vises en bygning med et tak som kan tolkes som et säteritak. Siden kartet nesten ikke viser noen bygninger, må dette være en viktig bygning, og det stemmer med de faktiske forhold. Her bodde Bergverkets direktør.
Sammenholdes kart og de fysiske forhold, kan det tyde på at Rørosbebyggelsen ble oppført etter en plan påvirket av barokke byplanidealer. På det høyeste punktet i Kjerkgata lå kirka som en bevisst avslutning på gateløpet, og bergverksdirektørens hus var fondmotivet nederst i Bergmannsgata. Bergmannsgatas traktutforming, gjorde at skala ble endret avhengig av ståsted. Fra toppen av gata, der arbeiderne bearbeidet kobberet, synes direktørboligen nærmere enn den i virkeligheten er. Fra direktørbolingen oppleves gata som lengre en den i realiteten er.
Bykartene fra henholdsvis 1648 og 1711 viser typiske trekk fra samtidens byplanidealer, men mangler ett element, torget. Dette kan sees som en konsekvens av Rørossamfunnets oppbygging og strukturering. Kobberverket lå midt oppe på vidda, og det var ikke mulig å skaffe jordbruksprodukter fra de omkringliggende bygdene. Det var ikke behov for et torg, men både for arbeidere og funksjonærer var det nødvendig å ha jordbruk som attåtnæring. Fedrift og egenproduksjon av mat, gjorde innbyggerne mindre sårbare i økonomiske krisetider.
På den annen side gjorde dette det mulig for verket å holde lønningene nede. For verket var arbeidernes husdyrhold, en forutsetning for driften. Det fikk dekket sitt transportbehov ved å bruke jordbrukets dyr, særlig hester og okser, som trekkdyr. Storwartz-området med bla. Olavsgruva ligger ca. 13 km nordøst for sentrum mens Nordgruvene, bl.a. med Kongens gruve, ligger ca. 15 km nordvest for sentrum,
Husdyr og mennesker hadde behov for mat, og over 700 små teiger – ”plasshaga´a” – ble dyrket opp. De fleste hagaene hadde høyløer. Etter oppdyrking og avskogning, som en følge av verkets behov for tre til malmsmeltingen, ble den tettbygde byen liggende som en landsby, klart avgrenset fra det omkringliggende grønne landskapet.
Det ekstreme fjellklimaet og den tette, sannsynligvis planlagte, bystrukturen, bidro til at bebyggelsen i selve bergstaden fikk en lukket og særegen form. Plassen måtte utnyttes godt, og hvert tun var et kompakt gårdsanlegg for folk og husdyr. Bak hovedbygningen ligger gårdsplassen ofte omkranset av fjør, stabbur og eldhus. Det var en videreføring av bygge-skikken på landsbygda omkring, samtidig som det var en tilpasning til det ekstreme klimaet.
Gruve- og bondebyen på høyfjellet har bevart mye av sitt opprinnelige preg, med hus og gårder fra 1700- og 1800-tallet. Dette skyldes blant annet at byen ikke har vært utsatt for noen større branner siden Svenskene satte fyr på bebyggelsen i 1678 og 1679. Gårdsmønsteret og gårdseiendommene i sentrum er fremdeles slik de ble formet på 1600-tallet. I gateløp og gårdsrom kan vi fremdeles lese utviklingen av Rørossamfunnet. Dette gjør Røros til et spesielt kulturminne. Helheten og de enkelte delene bygger både på kontinentale ideer og gammel norsk byggeskikk.
Røros ble i 1980 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Det er få gruvesamfunn og trebyer på verdensarvlisten, og det er ennå færre som har begge disse egenskapene. Det innskrevne området har i ettertid vist seg å være for snevert. Avgrensningen omfatter ikke viktige kulturminner fra områdene rundt Røros by som var helt avgjørende for gruvedriften. Det arbeides nå med å utvide grensene, og det foreligger forslag om at verdensarvminnet Røros bergstad skal omfatte hele byrommet. I tillegg foreslås sikring av sammenhengen Nordgruvefeltet - Bergstaden og Storwartz - Bergstaden.