Sogndalstrand ligger i Sokndal kommune, ved utløpet av elva Sokna. Ladestedet var delt i to adskilte deler. Den ene delen av ladestedet vokste fram rundt utløpet av elva Sokna, den andre delen litt lenger vest på østsiden av Rekefjord. Elvehavna i Sogndalstrand, fjordhavna i Rekefjord og et betydelig oppland bak en karrig kyststripe er grunnlaget for ladestedets etablering og framvekst.
Sogndalstrand er kjent som et sentrum for handel fra tidlig på 1500-tallet, hvor utenlandske og norske skippere og handelsmenn søkte havn og drev sesongmessig handel. Senere kom handelen inni fastere former. I 1641 fikk Sogndalstrand og Egersund egen tollstasjon. Tolleren fikk sete i Sogndalstrand.
Handel, sjøfart og fiske var hovednæringsveiene for strandstedene. Men kontakten med jorda ble beholdt. Strandsitterne i Sogndalstrand bygslet jordstykker oppe i dalsidene vest og øst for strandstedet. Byjordbruket var en viktig del av dagliglivet og satte preg på disse kystsamfunnene.
Den raske ekspansjonen på 17O0-tallet kan føres tilbake til handelen med fisk, kjøtt, smør, ullvarer og andre produkter fra fiskere og bønder i distriktet. Produktene ble solgt til Agders- og Østlandets kjøp- og strandsteder, og fra 1720 til Bergen, landets viktigste handelsby. Østover førtes importvarer og fisk fra Nord-Norge. Vestover gikk tømmer og jernvarer. Dette ga i mange tiår arbeid for titalls av småfartøyer og sikker inntekt for strandstedenes sjøfolk og familiene deres på Agder og Sogndalstrand, Egersund og Sirevåg. På grunn av den store skipstrafikken utenfor kysten kom også nye næringer som Havaritrafikken. Den gikk ut på reparasjon av sjøskadete og havarerte skip. Fra ca. 1750 omtales flere skipsreparasjoner fra Egersund og Rekefjord. Rundt 1770 fikk Sogndalstrand sin brådbenk, hvor fartøyer ble kjølhalt og satt i stand i Åve i Rekefjord. I tillegg til handelen, kystfarten og havaritrafikken bidro også sildefiske og til dels torskefiske til framgang og vekst. I 1798 fikk Egersund og Sogndalstrand som siste av de strandstedene ladestedsrettigheter.
Rundt århundreskiftet 1700 og 1800 tok sildefiske slutt og bergenserne overtok selv kystfarten. De tidligere framgangsrike strandstedene kunne ikke lenger gi levebrød til hele sin befolkning, og nye arbeidsmuligheter måtte søkes. I første del av 1800-tallet seg silda på nytt inn til kysten av Vestlandet og et ny viktig eksportmarked åpnet seg i Sverige, Danmark og de baltiske statene. Fra 1815 seilte eksportskipene igjen fra Sogndalstrand, og stedet fikk en ny betydelig vekst. Perioden mellom 1800 og 1875 har vært en tid med store endringer i by- og kulturlandskapet. Folketallet ble flerdoblet og nådde toppen i 1875 med 526 innbyggere. Ladestedet fikk bedehus, kommunehus, dampskipskai og spinneri. Den store hovedmassen av hus og Stranda slik vi kjenner den i dag, er fra 180O-tallet.
Men de nye tider med kommunikasjonsutbyggingen førte også til at Sogndalstrand mistet kontakten med gammel hevdvunnet oppland. I 1843 ble Vestlandske hovedveg åpnet mellom Kristiansand-Moi-Helleland-Egersund og Stavanger og i 1907 kom Flekkefjordsbanen mellom Egersund og Flekkefjord. Dette gjorde det lettere for innlandsbøndene å komme seg til Egersund enn til Sogndalstrand. Ladestedet Sogndalstrand fikk først og fremst en lokal betydning, og ble fra 1944 slått sammen med Sokndal kommune. I de følgende årene ble Sogndalstrand utkonkurrert av kommunesenteret i Hauge i Dalane. Skolen i Stranda ble nedlagt og butikkene forsvant.
Denne utviklingen førte til at bebyggelsesmønsteret og kulturlandskapet ble mye mindre endret her enn andre steder, noe som har gitt Sogndalstrand en helt spesiell kulturhistorisk verdi som et førindustrielt tettsted med et godt bevart byjordbrukslandskap.
Strukturen er i høy grad gitt av topografien. Elveløpet deler stedet i Strandasida i vest og Åros i øst. Strandasida med terrassen på vestsida av elva, har gitt grunnlaget for en relativt rettlinjet gate med bolighus, uthus og hager på hver side og med smale innmarksteiger for byjordbruk vinkelrett på gateløpet. Gata starter nede i havna der sjøhusene opptar mesteparten av plassen mellom gata og elvehavna. I denne nedre delen av sentrum er terrenget såpass flatt at det er blitt en parallelt øvre gateløp med hus på begge sider.
Åros på østsiden av elva har ikke samme topografi eller eiendomsstruktur. Her var det et gårdstun som gjennom delinger har utviklet seg til et klyngetun før det hele smeltet sammen med resten av tettstedet. Den relativt værharde havna er en viktig del av stedets struktur og er fortsatt godt leselig i landskapet, men er nå supplert med nye moloer og ny båthavn.
Bebyggelsen er preget av at stedets vekst kom fram til 1875, mye av den eldre bebyggelsen har derfor et tydelig empirepreg både i proporsjoner og detalj. Sveitserstilen og nyklassisismen er også representert mens funkisstilen forkommer hovedsakelig ved ombygginger. Eneboligbyggingen fra 1970 har satt preg på øvre del av Årossiden. På Strandasida er nyere bolighus kun representert med spredte hus i øvre del.
Sjøhusene er bygd i en tradisjonell og tidløs stil der vinne-huset under mønet mot sjøen har gitt midtstilte portåpninger, ofte med små vinduer på hver side og gavlene mot sjøen. Det har vært for værhard til å kunne bygge båtnaust i strandkanten. Det var derfor vanlig å heise småbåter opp under det underste gulvet i sjøhuset. De øvrige uthusene er for det meste bygd for husholdningsjordbruket og preges av en nøktern byggeskikk.
Strandabrua fra 1898 er ved sin steinhvelving og ved sin funksjonelle betydning for lokalsamfunnet en viktig del av kulturmiljøet. Brua er nylig restaurert. De gamle veiene Strandgata, Øvregata, Sandviksveien og Brubakken i Sogndalstrand er bygd for hest og vogn. I tillegg hadde man veier for drift av jordbrukslandskapet. Mellom bygningene og gateløpet i Strandgata var det vanlig med en steinsatt stripe som forareal for eiendommene. Flertallet av de eldre bolighus har inngjerdet privathage med nyttevekster og prydvekster. Inntil husene var det ofte et hellelagt areal for arbeid og rekreasjon. Hagene er eksempler på hvordan man utnyttet det bratte terrenget med enkle virkemidler på en funksjonell og vakker måte. I tillegg til hagene hadde mange eiendommer små frukthager i jordbruksteigene.
Vest for bebyggelsen kalles landskapet Bakkane som er delt inn i øst-vest gående teiger, som er delvis svært smale. De fleste teigene ble eid av ladestedets innbyggere og brukt til husholdningsjordbruk med spredt åkerbruk og husdyrbruk med slått og beite. Jordsmonnet er delvis skrint og det er partier med fjell i dagen. Også i dag brukes området til beite og til dels til slått og gjerdene mellom teigene er opprettholdt.
Jordbrukslandskapet på Årossida har teigdelt innmark opp til ca. 75 moh, teigdelt utmark langs sjøen rundt Årosåsen og felles utmark oppe på Årosåsen. Innmarka er her også delvis skrinn med spredte tidligere åkerlapper samt slåttemark, beiter og spredte lauvtrær. I den nære innmarka finnes et stort antall rydningsrøyser, terrasser, steingjerder, frukthager og buføringsvei.