Tromsø etableres 1794
Da Tromsø by ble etablert i 1794, var det i bukta mellom kirkas og kongens maktsymboler. Den første byplanen for Tromsø, utarbeidet av amtmann Sommerfeldt allerede i 1788, var utformet etter datidens klassiske idealer med rette gater og kvadratiske eller rektangulære kvartaler. Hovedgatene ble anlagt parallelt med sjøen, dvs. i nord-sør-retning. På tvers av hovedgatene ble det opparbeidet 5 allmenninger, de nåværende Strandskillet / Strandtorget, Rådhusgata / Torget, Bispegata, Nordre Tollbodgate og Skriverplassen.
Allmenningene har flere funksjoner; de forbinder sjøsiden i øst med bymarka / kulturlandskapet på oversida av bykjernen i vest. De fungerer også som branngater og felles byrom. Byens fellesfunksjoner ble anlagt langs allmenningene, og hovedgatene og allmenningene er hovedstrukturene i byens organisering. Den opprinnelige byen strakte seg fra Strandskillet i sør, dvs. rett sør for Prostneset, til Hansjordnes, litt nord for Skansen, i nord. På det bredeste omfattet den området opp til den nåværende Petersborggata i vest. Dette området betegnes ofte som ”empirbyen Tromsø”.
Allerede fra grunnleggelsen av så de lokale myndighetene det som sin oppgave å fordele byggetomter til forskjellige formål. Arealene nærmest havna og strandlinjen ble forbeholdt forretningsstanden. Det vil si at kjøpmennene holdt til i Sjøgata, Strandgata og Skippergata. Håndverkere og borgere ble henvist til Storgata og gatene ovenfor, samt til nord- og sørbyen. Velhavende borger- og embetsmenn etablerte seg tidlig i Storgata. De rike kjøpmennene i Sjøgata hadde uthus og staller langs nedsiden av Storgata. Vognmenn og kjørere holdt til i Grønnegata. Gata fikk dette navnet fordi den opprinnelig lå med grønne jorder, fjøs og stallbygninger mot vest. Seinere gjentok også dette mønsteret seg i Vestregata. Sjøfolk, fiskere og annet arbeidsfolk bodde sør på Stranda, delvis utenfor bygrensen samt i nordbyen.
Ned mot sjøen, øst for Storgata ligger den eldre selvgrodde delen av byen. Her lå det noe spredt bebyggelse før rutenettbyplan fra 1800-tallet ble opparbeidet. Den gamle strandlinjen som avsluttet byen mot sjøen er fortsatt lesbar i dagens gatenett. Gateløpene Strandgata – Sjøgata – Storgata – Skippergata – Hansjordnesgata følger topografien ut og inn langs de gamle vikene og over høydene ved Prostneset og Skansen. På sjøsiden av dette gateløpet lå bryggene og pakkhusene på påler ute i havnebassenget. Husene var i 2 fulle etasjer + loft, med saltak og med den ene gavlen mot gata og den andre mot sjøen.
Empirebyen
Når vi snakker om empirebyen Tromsø tenker vi både på rutenettplanen som ble lagt ut over et tidligere ubebygd område, men også om tre som det absolutt viktigste byggematerialet og om empiren som form og stiluttrykk.
De få bygningene som ble oppført på 1700-tallet, og praktisk talt all bebyggelse fra 1800-tallet, er oppført i tre. Våningshusene og en stor del av gårdshusene var oppført i laftet tømmer eller stående plank. Omkring 1880 fikk byen sine tre første murbygninger, og i 1894 kom ennå to til, men før den nasjonale murtvangloven ble innført i 1904 var det ikke vanlig å bygge i mur i Tromsø.
Bygningene i Tromsø har, slik det er vanlig alle steder, fått form- og stiluttrykk preget av tidens rådende idealer. Empiren, som oppstår på begynnelsen av 1800-tallet da Napoelonskrigene herjer Europa, henter sitt klassiske stiluttrykk fra antikken. Før handelsmonopolet ble opphevet i 1789, hadde Bergen og Trondheim monopol på handel med Nord-Norge. Den nyetablerte byen Tromsø hadde tett handelssamkvem med disse byene, samt tilflytting av handelsmenn, håndverkere og embetsmenn herfra. Dette satt sitt tydelige preg på bygningsutformingen, og vi kan i Tromsø snakke om en bergensempire og en trondheimsempire.
Typisk for bergensempiren er liggende panel, svai i takflatene og ofte midtark. Portalene er elegant utformede med halvsirkelformede glassfelt over døra. Bygninger i trondheimsempire har enklere og strengere hovedform, gjerne med tømmermanns-/vekselpanel og hovedformen i portalene er bygget opp av rektangulære formelementer.
Bergensempiren var sterkest representert i Sjøgata og sørbyen, mens trondheimsempiren har preget området rundt Skansen. Storgata og delvis Grønnegata og Skippergata har hatt en blanding av de to. Husene lå med langfasader mot gata og portrom inn til gårdsrommet. I bakgården lå stall, fjøs og uthus med enkel kledning og enklere detaljering.
I løpet av 1870-årene framsto Tromsø som en komplett empireby der omtrent alle tomter i rutenettplanen var bebygd. Det var en kompakt og homogen treby der Domkirken dominerte. Den lave bebyggelsen organisert i rettvinklede kvartaler i et rutenett, dannet en klar kontrast til den markante bryggerekka i vifteform rundt havna. Byens utstrekning og avgrensning ble markert av offentlige monumentalbygninger i byens ytterkant.
Empirens planleggingsideal skulle prege byen fram til midten av 1900-tallet, men fra 1870-årene ble nybygg oppført i andre stilarter i tillegg til empire.
Sveitserstilen kom tidlig til Tromsø, fra slutten av 1860-tallet. Stilen er spesielt knyttet til treakitekturen, og helt fram til 1904 (murtvang), ble det bygget sveitserstilshus i tre i sentrale bystrøk. Etter den tid opptrådte sveitserstilen i boligområdene rundt sentrum fram til 1920-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet ble mange forretningsgårder i empirestil i sentrum ombygget til sveitserstil.
Parallelt med sveitserstilen ble det mot slutten av 1800-tallet oppført en del prestisjepregete murbygninger i klassisistisk stil bygd av det offentlige samt rike kjøpmenn. I Tromsø sentrum er det få jugend-pregede bygg. Funksjonalismen kom seint til Tromsø sentrum, og funksjonalistiske bygg i sin rene form finnes mest i villabebyggelsen. Eksempler på funkisstilen i sentrum er brannstasjonen (1941, seinere ombygd) og forretningsbygget i Skippergata 28 (1946).
Dagens tilstand
Tromsø er fortsatt i store trekk en treby, der mange av bygningene oppført på 1800-tallet, enkelte sågar på slutten av 1700-tallet. Selv om de fleste har gjennomgått hardhendte restaureringer eller omfattende moderniseringer, finner vi fortsatt områder i byen som viser trebyen fra 1800-tallet nesten slik den en gang var.
Gode eksempler er Kirkegata, spesielt rekken mot Kirkeparken og nord for Torgallmenningen, Strandgatakvartalet (Strandgata, Kirkegata, Storgata og Strandskillet), området ved Aunegården (Sjøgata 29, fredet), opp gjennom Mackgården til nedsiden av Grønnegata, og deler av bymiljøet mellom Skansen (fredet), Skippergata og Storgata. I disse områdene ser vi både kvartalsstrukturen, mange opprinnelige bygningskropper, deler av 1800-tallets stramme byplan og åpne plasser.
I Tromsø er det gamle sentrum fortsatt byens sentrum, og byplanen fra 1800-tallet er fortsatt levende. Torgallmenningen har fortsatt bevart bredden åpenheten, fondmotivet, sikten mot sundet og sin viktige funksjon som byens sentrale offentlige rom. Rådstua, fra 1863, opprinnelig rådstue og fengsel, (fredet 1981) troner fortsatt øverst i den åpne plassen. Rådhus i tre fra denne tiden er i dag svært sjeldne, både i norsk og nordisk sammenheng.
I Storgata i begge retninger fra Torgallmenningen ligger fortsatt en rekke av den tidligere trehusbebyggelsen. De rike kjøpmennene i Sjøgata hadde uthus og staller langs nedsiden av Storgata. Fortsatt kan rester av dette mønsteret sees i Storgata 71, 73 og 75 og i Sjøgata 10, 12, 14 og 16. Lenger sør i Storgata ligger Domkirken (listeført, forenklet kalt ”administrativt kirkelig vern”) og deretter Strandgata-kvartalet, som har bevart sin opprinnelige struktur og bebyggelse.
Den nordligste delen av kvartalet er et godt bevart, helhetlig miljø fra gamlebyen i Tromsø. Kvartalet representerer trekk ved byutviklingen da både næringsliv og bosetting var et sammensatt mangfold av virksomhet og uttrykk. Mange av bygningen i kvartalet har ennå bevart originale detaljer og bygningsdeler fra den gang de ble bygget. Kvartalet avgrenses av gater med både rette og skrå løp, og forener dermed den selvgrodde byen langs Strandgata med den planlagte byen langs Storgata.
Den katolske bispegård (fredet 1942) i empirestil ligger på hjørnet Torgalmenningen – Storgata (Storgata 94). Nordover Storgata fra Torgalmenningen følger først et område med mange trehus, men der tidens tann og mange ombygginger har endret tilstanden til de fleste husene. Følges disse kvartalene ned til Skippergata kommer et nytt område med flere autentiske 1800-talls tregårder, til dels med bakgård og hage bevart.
Folkets hus, Storgata 95, bygd som bolig for konsul Mack i 1837 i bergensempire (fredet 1942) har fine, opprinnelige empirestilportaler. Møllergården, Skippergata 11 ble bygget som privatbolig for toller Meyer ca. 1833. Boligen sammen med stabbur og uthusbygning ble fredet i 1942. Kjeldsethgården, Skippergata 19 (fredet 1942) oppført som privatbolig i 1833 består av hovedbygning i empirestil og uthus/sidebygning. I området ligger også Verdensteateret i Storgata 93. Det er den eldste kinobygningen i landet, oppført 1915, hvor det fortsatt er en viss kinodrift (fredet 1994).
Videre ned mot sjøen ligger Skansen. Her hvor kongemakten har holdt til siden middelalderen (automatisk fredet, middelaldergrunn), ble Tollbua bygd som bolig og kontor for Tollvesenet (fredet 2000). Den sto ferdig i 1794, samtidig med bystatusen, og er i dag byens eldste stående bygning. Sammen med Tollbua ble sju andre bygninger på Skansen fredet i 2000: bårstua, tollkontoret, tollbodnaustet, tollpakkhuset, stabbur sjå og utedo. Fredningen omfatter også det nærmeste miljøet rundt Skansen.
I den eldste, selvgrodde og uregulerte delen av sentrum, mellom Storgata og sjøen er deler av den opprinnelige strukturen lett lesbar også i dag. I området mellom Storgata og den tidligere strandlinjen (gateløpene Strandgata – Sjøgata – Havnagata – Skippergata – Hansjordnesgata) er, som omtalt ovenfor, store deler av småhusbebyggelsen intakt.
Utenfor den tidligere strandlinjen er det opprinnelige bebyggelsesmønsteret bare lesbart i området ved Skansen og delvis i Sjøgata. Delvis på grunn av brann, men også på grunn av ekspansjonsplaner, har den opprinnelige bebyggelsen mange steder blitt erstattet av større bygningsvolumer. Utfyllinger mellom og utenfor de opprinnelige bryggene har endret avslutningen mellom land og sjø, og mangel på direkte kontakt med sjøen utydeliggjør de gamle bryggenes funksjon. De nye bygningenes skala og form fraviker opprinnelig mønster.