Kongsberg Sølvverk (1623 – 1958) var Norges første bergverk i varig drift. Verket var i eldre tid Norges viktigste bergverk og et av de største sølvverkene i Europa.
Ved Kongsberg Sølvverk kan en se spor etter mer enn 300 års gruvedrift etter sølv og kobber. Driften var av stor lokal, regional og nasjonal betydning. Området preges av det store gruvefeltet med de mange skjerpene (steder hvor det er gravd eller sprengt for å finne malm), gruveåpningene og tipphaugene på dagoverflaten over det store underjordiske gruvesystemet og et omfattende dam- og rennesystem med 50 dammer, 80 demninger og 50 km med vannrenner.
Til sammen ble det produsert 1350 tonn sølv, i tillegg til en del kobber som, sammen med hoveddelen av sølvet, for det meste gikk til produksjon av mynter. Da aktiviteten var på topp i 1770 arbeidet det over 4000 mann ved Kongsberg Sølvverk. Rundt 2000 bønder var sysselsatt med skogsarbeid og hestekjøring i tilknytning til gruvedriften. Sølvverket hadde en viktig økonomisk betydning for sysselsettingen og for forbruket av varer og tjenester. Kongsberg vokste rask og hadde i 1769 over 8000 innbyggere og var dermed Norges nest største by etter Bergen.
Sølvverkets lønnsomhet varierte sterkt, blant annet på grunn av at sølvforekomstene var uregelmessige og at gruvedriften var teknisk svært krevende. I 1805 ble gruvedriften innstilt etter flere år med fallende sølvforekomster, men deler av produksjonen fortsatte likevel uavbrutt fram til det ble gjenåpnet i 1816. Istedenfor bred drift på mange gruver satset man nå på færre og mer sølvsikre gruver. Sølvverket ble deretter drevet kontinuerlig fram til 1950-årene. I 1955 vedtok Stortinget at verket skulle legges ned. Den siste sølvsmeltingen foregikk i 1958.
Gruvedrift i det spesielt harde Kongsberg-fjellet var kapital- og kraftkrevende, og verket gjennomgikk i hele sin driftstid konstant teknologisk utvikling for å effektivisere produksjonen. På 1600- og 1700-tallet, før elektrisiteten kom, investerte sølvverket i rundt 50 dammer (vannmagasiner) og 50 kilometer med vannrenner. Dette var en tidlig form for kraftutbygging: Store vannhjul drev vannet heiser, pumper og knuseverk til de over 300 gruvene. Dette systemet er også en del av det som nå er fredet.
Gruvene består av alt fra enkle sjakter til store gruve- komplekser med sammenhengende underjordiske system. Antall gruver er anslått til rundt 300, regner man med mindre skjerp og åpninger, kommer tallet opp i over 1500. De stadig dypere gruvene krevde driving av stoller for uttransportering av malm, vanndrenering og utlufting av avgasser fra fyrsettingene. Fyrsetting ble brukt før sprengstoff ble vanlig, og baserte seg på at fjell utvider seg og sprekker når det blir oppvarmet. De viktige gruvene finnes i to nord-sørgående felt som kalles fahlbånd. Der disse krysser øst-vestgående kalkspatganger kan det finnes sølv. Gruveåpninger kan sees som små groper, eller små og store hull i bakken. Den spesielt rikholdige Kongens gruve ble drevet til en dybde av over 1.000 meter, og her finner man også de fleste installasjonene på 342 meters dyp. Disse har internasjonal interesse, da knapt noe tilsvarende anlegg ellers i Europa er bevart.
Av andre installasjoner i området finnes også flomgraver, som er enkle vannrenner bygd for å fange opp overflatevann fra mindre nedslagsfelt på siden av dammen. Flomgravene førte vann inn i Stordammen, som ble anlagt i 1647 under første utbyggingsfase av dam- og rennesystemet for å skaffe driftsvann til vannhjul som drev lensepumper i gruvene.
Skogliene vest for Kongsberg opp mot Knutefjell kalles for Gruveåsen. De berømte sølvforekomstene på gruvefeltene Underberget og Overberget var hovedområdet til Kongsberg Sølvverk. Sentralt i Gruveåsen ligger Haus Sachsen gruve med et svært godt bevart bygningsmiljø fra 1860/70- årene. Gruva ble funnet i 1629. Gruva er oppkalt etter fyrsteslekten i kurfyrstedømmet Sachsen hvor mange innvandrede bergmenn kom fra. Her finnes overstigerboligen (bolig for gruvesjefen) med tilhørende stabbur, uthus, stall og vognskjul. I tillegg er det smie, sakkerhus, kahus, hestegjøppel og hjulstue.
Kongsberg Sølvverk hadde i nyere tid sitt driftssentrum i Saggrenda, syv kilometer vest for Kongsberg by. På vei til Sølvgruvene passeres Sakkerhusene, et særpreget tun med tre store tømmerbygninger i sveitserstil. Husene ble oppført mellom 1867 og 1874, og fungerte som arbeiderbrakker for sølvverksarbeidere. Bygningene er tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull, stadskonduktør i Christiania.
Gruvesamfunnet hadde en spesiell status i middelalderens og renessansens Europa: Bergmennene utgjorde en egen stand, og bergmannssamfunnene, eller bergstedene, hadde sine egne privilegier og friheter.
Kongsberg sentrum er omkranset av et unikt bynært kulturlandskap kalt løkkelandskapet. Dette landskapet ble skapt av gruvearbeiderne i byen som drev jordbruk rett utenfor bygrensen på 1700-1800-tallet. Gruvearbeiderne fikk rett til å disponere små, enkle parseller på statlig grunn. Det var ikke tillatt å bosette seg på løkkene, de skulle kun brukes som beitemark til bufe eller for å dyrke mat til eget bruk. Løkkene ble avgrenset av steingjerder og fegater, og dette løkkelandskapet var karakteristisk for omgivelsene til Kongsberg by for 200 år siden. Denne typen bynært jordbrukslandskap var også typisk for bergstaden Røros og enkelte gruvesteder i Nord-Europa. I dag er svært lite av denne typen kulturmiljøer bevart i Europa, og landskapet rundt Kongsberg karakteriseres derfor som unikt.
I Europa er det ikke mange eldre gruveanlegg som i omfang og kulturverdi kan sammenlignes med Kongsberg Sølvverk. Sølvverkets beliggenhet i åpen fjellskog gjør det enestående i internasjonal sammenheng. I dag er Kongsberg Sølvverk en del av et stort frilufts- og rekreasjonsområde. Området rundt gruven har både slalåmløyper og lysløyper, og Norsk bergverksmuseum driver publikumsformidling av historien om gruvedriften og livet i gruvene. Statskog eier grunnen og museet eier de fleste bygningene.