Sorgfjorden med Eolusneset og gradmålingsstasjonen på Crozierpynten (Heclahamna) - Nr. 25
datafangstdato
2013-01-01T00:00:00Z
forsteDigitaliseringsdato
2016-08-26T10:41:16Z
id
2848
informasjon
I 1689 brøt det ut krig med sjøfartsnasjonene England og Holland på den ene siden og Frankrike på den andre. I 1693 fikk den franske kaptein Varenne i oppdrag å seile nordover til Svalbard og brenne og senke alle skuter som seilte under fiendens flagg; England, Holland og Hamburg. Fangsten skulle tas som krigsbytte. Fire franske fregatter dro til øygruppa og satte i gang et raid mot alle ”fiendtlige” hvalfangere i farvannene der. Til slutt samlet 40 hollandske skuter seg til motangrep mot to av de franske fregattene i Sorgfjorden. Slaget i Sorgfjorden varte i mange timer med sterk ildgivning fra begge sider. De hollandske skipene begynte så å rømme ut av fjorden ved å taue de vanskelig manøvrerbare skipene sine med sluppene. De kom seg forbi franskmennene som ikke klarte å stoppe dem siden deres slupper i kampens hete var blitt ødelagte. Franskmennene klarte likevel å fange 13 av de hollandske hvalfangstskutene. De franske fregattene seilte ut av Sorgfjorden med 11 hvalfangere som krigsbytte etter å ha brent to av skipene. Det er mulig at krigsbyttet ville vært større, hvis de to siste franske fregattene hadde vært der og hjulpet sine frender og landsmenn. I arkivene er det totale antallet falne ikke nevnt, men det var ikke mange liv som gikk tapt; den ene av de franske fregattene rapporterte om to, om hollenderne står det intet. Til gjengjeldt rapporterte franskmennene at de hadde tatt all fangst fra hollenderne ved Svalbard denne sesongen, og at skipene som klarte å flykte returnerte hjem praktisk talt tomme. Dette er feil. Fra arkivene vet vi at 89 hollandske skip dro nordover på fangst dette året. Av disse ble 26 tatt og seks gikk ned i isen. Resten av flåten tok hjem 175 hvaler, et ganske betydelig fangstresultat. Det kan være spor fra dette slaget i Sorgfjorden. På 1800- og 1900-tallet ble Sorgfjorden ofte besøkt av vitenskapelige ekspedisjoner. Av disse kan nevnes Parrys ekspedisjon i 1827, den svenskrussiske gradmålingsekspedisjonen i 1899-1900 og Schröder-Stranz-ekspedisjonen i 1912-13. Den svenske gradmålingsstasjonen fra 1899 har en stående bygning, men ligger ellers i ruin. Det er likevel en av 1800-tallets store forskningsstasjoner som er best bevart (Liljequist 1993). Foranledningen var svenske og russiske ressurspersoner som gikk sammen og laget et storstilt forskningsprosjekt med utgangspunkt i spørsmålet om jordklodens eksakte form. Forskerne ville bevise hypotesen om at jorden er flattrykt ved polene. Svalbard ble valgt siden øygruppa utpekte seg som den beste lokaliteten til å drive undersøkelsene på. Prosjektet inkluderte en overvintring i Sorgfjorden vinteren 1899-1900. Ekspedisjonen var den svenske gradmålingsekspedisjonen (se beskrivelse av den russiske stasjonen ved Konstantinovska i område 3). Anlegget på Crozierpynten ble bekostet av den svenske stat. Forskerne Jäderin, Rubin, Westman, Fraenkel og doktor Torgersruud overvintret sammen med åtte mann vinteren 1899-1900. Mange av ekspedisjonsmedlemmene etterlot sine navn på plasser rundt omkring i området, spesielt på Nordaustlandet. Da svenskene forlot stasjonen i 1900 begynte naturen straks sitt nedbrytende arbeid, og anlegget med alle bygninger ble langsomt lagt i ruiner. Men ett av husene står fremdeles delvis oppreist, selv om det trolig ikke er lenge før det faller helt sammen. Grunnen er at bygningen flere år etter gradmålingsekspedisjonens overvintring ble reparert og benyttet av Hagerup/Jensenekspedisjonen Jensenekspedisjonen, og igjen ble reparert i 1927 av brødrene Svendsen. Alle de andre bygningene har i dag falt sammen og ligger på bakken. Ved innseilingen til Sorgfjorden ligger Eolusneset, og fra toppen av neset troner et kors. Korset ble reist av skipper C. Holmgren på skonnerten Eolus av Bergen som lå innesperret av is her i 1855. Ifølge innskriften på korset ble dette reist til minne om falne fangstfolk etter det kjente sjøslaget i 1693 inne i Sorgfjorden. Gravfeltet som ligger nedenfor korset, litt lenger ute på neset, skulle være vitnesbyrd om denne hendelsen. Men her foreligger det nok en feil. Parry, som besøkte Sorgfjorden og gravfeltet i 1827, gir en god beskrivelse av gravene og de inskripsjonene som fremdeles var lesbare på korsene over gravene. Inskripsjonene forteller at de 30 gravene ikke har tilknytning til sjøslaget, men tvert imot var, som så mange andre kystnære områder og strender langs Svalbards vest- og nordside, en kirkegård for de gamle hvalfangerne på 1600- og 1700-tallet. Miljøovervåking ble etablert på gravfeltet i år 2000 (Bjerck 1999). Er ikke videreført. Fjorden ble også besøkt av norske fangstovervintrere på 1900-tallet, men området var ikke mye brukt. I 1921 oppførte Hagerup/Jensen-ekspedisjonen en bistasjon på sletten nord for Eolusneset. Denne ble reparert i 1926 av Arthur Oxaas og brødrene Svendsen. Senere ble det sagt at den var ubrukelig.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med vitenskapelig ekspedisjon, gravfelt, norsk fangst og hvalfangsthistorie - Omfatter: Tre tufter, flere spor etter ulike observatorier, stående fangsthytte, gravfelt, tradisjon, gjenstander. Område 4 Nordaust Svalbard