På Blomstrandhalvøya etablerte Northern Exploration Company Ltd i 1911 et marmorbrudd. Forekomsten ble oppdaget i 1906 og ble da beskrevet som ”ingenting mindre enn en øy av ren marmor”. Driften ble avviklet i 1920. Anlegget ble overtatt av den norske stat i 1932. Så seint som i 1950-årene ble de fleste beboelseshusene flyttet til Ny-Ålesund. Anlegget består i dag av to bolighus, seks tufter etter bygninger, traseer etter skinneganger, smie, verkstedbygning og maskinhall med dampkjeler, lokomobil og marmorbruddet. Anlegget er den ypperste representanten for "klondyke" på Svalbard. NEC ved Mansfield har etterlatt flere hytter i Kongsfjorden/Krossfjorden, som i dag er freda kulturminner som hører sammen med Ny- London i et kulturmiljø, blant annet Storholmen og Camp Zoe (Barr 1986; Barr m.fl. 2012). Husene var ferdighus fra England. Noen av husene ble senere benyttet av fangstmenn. Blant annet overvintret P. Pedersen Ulsfjord med kona Hansina Hansen og hennes datter Hanna Hansen her 1929-1930 (Rossnes 1993:112). Hanna fødte en gutt her i 1930. Ny-London var før 2. verdenskrig en viktig plass for forsøk med fiskeforedling på Svalbard, blant annet med tørking av klippfisk over en lengre sesong. Det er to hytter som kan bebos. Den ene benyttes og vedlikeholdes av Velferden i Ny-Ålesund
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med bygninger og anlegg knyttet til marmorbrudd, norsk fangst - Omfatter: Stående bygninger, seks tufter, skinneganger, marmorbrudd. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden