Kulturmiljøet består av et fangstområde med en norsk fangststasjon som fremdeles er i bruk med tilhørende bistasjoner. Bistsjonenene vitnert om fangstmannens utnyttelse av terrenget. Kapp Wijk er ett av stedene hvor det er mulig å bevare strukturen i hele fangstfeltet. Alle bistasjonene har ikke vært benyttet samtidig. For å vise strukturen i fangstfeltet er det derfor ikke nødvendig å bevare alle. Noen av hyttene brukes i dag av Harald A. Soleim og vedlikeholdes derfor av ham. Bistasjonene er Kapp Wærn, Kapp Smith, Tåkefjellhytta, Hagahytta, Skansbukta, Småhuset i Dicksonfjorden, Ekmanfjorden (ruin), Blomesletta (ruin). I tillegg kommer fire bistasjoner Soleim selv har oppført, blant annet innenfor Flintholmen (1983/84). Denne ble dokumentert i samarbeid med ham med bilder og gps-posisjon i 2011. Kapp Wijk har tre generasjoner med fangsthytter, den eldste med jordvoller, sjøbu og dessuten en kasseformet felle for fangst av levende rev. To av hyttene er knyttet til den legendariske fangstmannen Arthur Oxaas. Den tredje er bygd av nåværende fangstmann Harald A. Soleim. Han har også bygd seg badstue. Den eldste steånde hytta på Kapp Wijk er bygd tidlig på 1900-tallet (ikke av Oxaas). Oxaas brukte hytta fram til 1937. Hytta ble i 1998 bygget inn i et slags vernebygg i fangsthyttestil (Dahle 1998). Hytta fra 1937 er bygd av Oxaas og ble satt i stand av Sysselmannen i 2005 (Hoem 2005). Rett i nærheten ligger restene av to russetufter som viser at dette har vært en god fangstplass i flere hundre år. Russetuftene var i ferd med å vaskes vekk av sjøen. Ved høyvann står vannet helt opp mot ytterveggene. Deler av kulturlagene var vasket vekk i og rundt begge tuftene og den ene tufta var nesten borte. Det ble derfor i 2001 – 2002 gjennomført en arkeologisk nødgravning av russetuftene nord for stasjonen (Wolley 2002). I dag sees kun rester igjen av disse (2011).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med norsk og russisk fangst - Omfatter: Hovedstasjon med bistasjoner, russetufter. Område 7 Isfjorden