Kvadehuken er et kulturmiljø med stor tidsdybde. Det startet med den geofysiske stasjonen fra 1920– 24, norsk fangst, videre hadde Norsk Polar Navigasjon as store planer om å etablere en transatlantisk flyplass på Kvadehuken. Her ble også gjort oljeleting på 1970-tallet. Kjøresporene og planeringen på Kvadehuken i forbindelse med Norsk Polar Navigasjons flyplassplaner på slutten av 1950-tallet er kulturminner som griper rett inn i Svalbards politiske og økonomiske historie. Geopolhytta er en del av dette kulturmiljøet. Dette er en Moelevenbrakke satt opp i 1959 av Norsk Polar Navigasjon as i forbindelse med de geotekniske undersøkelsene under utredning om flyplass. Selskapet benyttet også hytta den påfølgende sommeren i forbindelse med oljeleting og fram til 1974. Hytta disponeres og vedlikeholdes av velferden i Ny-Ålesund. Det er tragiske historier knyttet til den meteorologiske stasjonen på Kongsfjordneset. Stasjonen ble etablert i 1920. I februar 1922 dro besetningen på stasjonen, Møkleby og Simonsen, for å lete etter fangstmann Georg Nilsen i en liten robåt. Båten ble fanget av isen og de drev nordover. Etter 20 dagers kom de seg i land på Danskøya hvor de bygde seg en snøhule. De dør i juni og blir funnet et år senere av mannskapet på ”Fram”. I 1922 er bemanningen redusert, men i 1923 bygges ny radiosender og høyere antenne, samt et nytt maskinhus og lagerrom. Trolig er det disse som fortsatt kan sees her. Hytta på Kongsfjordneset ble revet i 1924 og flyttet til Colesbukta. Peder Pedersen Ulsfjord skal ha bygd en ny hytte på samme tomt i 1928 (Rossnes 1993:108). Hytta disponeres i dag av velferden i Ny-Ålesund. Mer om Norsk polarnavigasjons planer ”Einar Sverre Pedersen og Gunnar Sverre Pedersen, som begge hadde deltatt i ekspedisjoner til Grønland og Svalbard, og lenge båret på en drøm om å utnytte polarområdenes mange muligheter, ønsket opprinnelig å etablere en større flyplass på øygruppen. De var velkvalifiserte for å ta på seg et slikt oppdrag. Einar Sverre, sjefsnavigatør i SAS, var med på å bryte nye veier når det gjaldt polarnavigasjon i arktiske strøk, og han var en av pionerene bak flyselskapets utvikling av den transpolare flyruten mellom Europa, Nord- Amerika og Asia (Østen). Gunnar Sverre, oberstløytnant og sivilingeniør, var ansatt som distriktsingeniør i Forsvarets Byggetekniske Korps med ansvar for Midt-Norge, og hadde flyplassbygging (Ørland og Værnes) som spesialitet. Det var likevel som privatpersoner de dro til Svalbard på sin første ekspedisjon i 1956. Ambisjonene var store, pågangsmotet likeså. De ville være med på å bygge landet, og det skulle skje med utgangspunkt i Svalbard, som Pedersenbrødrene mente hadde et kolossalt potensial i det fremtidige kommunikasjonsmønsteret. Einar Sverre var nemlig overbevist om at SASs polarruter bare var starten på en stadig økende lufttrafikk mellom øst og vest over Arktis. Derfor ønsket både han og broren å undersøke mulighetene for å bygge en sivil, internasjonal helårs flyplass på Svalbard. De mente dessuten at den norske stamruten burde få sitt endepunkt på øygruppen. Da kunne Svalbard omsider også bli et senter for turisttrafikk og forskning i Arktis. Begge brødrene ivret for dette og mente at det var nødvendig dersom landet ikke skulle gli over på utenlandske hender. De første undersøkelsene med henblikk på å etablere flyplass ble foretatt i 1956. To år etter, høsten 1958, hadde brødrene foretatt såpass mange undersøkelser at selskapet Norsk Polar Navigasjon AS ble stiftet med en aksjekapital på kr 3000.-. Formålet var anlegg og drift av flyplass på Svalbard. Oljeleting var ennå ikke i tankene. Fire mulige steder for en flyplass pekte seg ut, og i 1958 ble det fastslått at det beste stedet å anlegge den var på Kvadehuksletta på Brøggerhalvøya ikke langt fra Ny-Ålesund. Far til brødrene Pedersen var professor Sverre Pedersen ved NTH. Han var internasjonalt kjent som ekspert i by- og regionalplanlegging. Han laget en plan og et prosjekt for et større internasjonalt forskningssenter kalt ”Roald Amundsens Institutt for Polarteknologi” som var ment å ligge ved flyplassen. Flyplassen ble det likevel ikke noe av. Den viktigste grunnen var at Pedersen-brødrenes prosjekt ble innhentet av storpolitikken. Riktig nok var Utenriksdepartementet med Halvard Lange først positiv, men de sovjetiske myndighetene protesterte mot planene. Den forsiktige støtten politikerne først hadde gitt ble erstattet av uvilje og motstand. Flyplassplanene ble derfor skrinlagt i 1959. Det skulle ta mer enn 15 år før flyplassen i Longyearbyen ble en realitet. Først i 1975 ble den åpnet. Dermed ikke sagt at Svalbard-drømmen var knust. Pedersen-brødrene kjente godt til at det i de nordlige deler av Russland, Canada og Alaska var gjort funn av både olje og gass, og på Svalbard hadde de på flere steder sett olje piple frem. Dette måtte undersøkes nærmere. Svalbardtraktaten og bergverksloven ble lest, og på den måten fant de ut at de kunne registrere utmål (enerett til å drive på geologiske ressurser) på geologiske indikasjoner. Da ideen om å lete etter olje dukket opp, grep brødrene Pedersen i stedet tak i denne muligheten. Norsk Polar Navigasjon ble redskapet de brukte til dette formålet” (Børresen og Carstens 2012).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med spor etter norsk vitenskapelig ekspedisjon, flyhistorie, oljeleting, norsk fangst - Omfatter: Stående bygninger, rester av påbegynt flystripe, veger, borehull. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden