Landskapet domineres av høye fjellmassiv med daler fra kyst til kyst. Strandsonen er gjennomgående smal og flat med unntak av Årviksand og Nord-Rekvika som er vide bukter med daler inn mot fjellene. På strandflaten ligger et stort antall hustufter fra steinalderen og særdeles mange hellegroper etter tranoljeproduksjon i yngre jernalder. Hellegroper er en karakteristisk kulturminnetype for kysten av Nord-Troms og Finnmark. Over en tredjedel av de kjente hellegropene ligger på Arnøya, som i jernalderen lå i grensesonen mellom norrøn og samisk bosetting.
Hellegropene var anlegg for utvinning av tran eller olje fra hval- og/eller selspekk. Den intensive bruksfasen var mellom 600 og 900 e.Kr. Hellegropene sees i sammenheng med handel mellom det norrøne samfunnet og den kystsamiske befolkningen som produserte tranoljen. Oljen var viktig som impregnerings- og smøremiddel for tre- og tauverk på båter og skip, men også for behandling av lær og for oppvarming og belysning.
Det finnes over 250 groper på flate strandpartier over hele Arnøya. Innenfor KULA-området er det store samlinger av hellegroper nord i Årviksand, i Nord-Rekvika, Moldfarvik og utenfor Nymoen. Hellegropene ligger ofte i grupper på inntil fem, men større felt på 30-40 groper finnes også. Mange av gropene er fôret med steinheller i bunnen og langs sidene, noe som fortsatt er synlig der gropene ikke er for mye overgrodd. Under produksjon av olje har de vært fylt med oppvarmede steiner, som har fått spekket til å smelte. Gropene vises gjerne som 1-2 meter lange, rektangulære forsenkninger i gress- og lyngbakken. Noen har en lav voll rundt, og noen steder ligger små hauger av brent stein utenfor gropa. Det betyr at gropa har vært brukt flere ganger og tømt for stein etter bruk.
Årvikdalen var opprinnelig en havbukt der sjøen gikk helt inn til fjellfoten i eldre del av steinalderen. På en liten odde øst for Årvikelva, ca 15 meter over dagens havnivå, ligger en samling med store tufter etter steinalderhus. Boplassen er orientert mot sør og må ha ligget lunt og solvendt i strandkanten inne i en grunn bukt for omtrent 6000 år siden.
Skjervøy kommune er fortsatt en fiskerikommune. Nordre Arnøya har gode fiskeplasser helt inn til land. Lenger ute ligger den fiskerike Fuglebanken. Som del av den nasjonale satsingen på fiskeriene i 1880- og 1890-årene ble det bygd en rekke statlige støanlegg på alle de bebodde stedene på nordre Arnøya, som Bankekeila, Årviksand, Nord-Rekvika og Moldfarvik. Hele eller deler av støanleggene finnes på alle stedene.
Mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i Nord-Troms og Finnmark ble brent og ødelagt da tyskerne trakk seg tilbake fra Murmanskfronten i oktober 1944. Gjenreisingsarkitektur preger derfor deler av bebyggelsen i Årviksand og på Nymoen. Samtidig vitner gårdshaugen fra middelalderen i Årviksand om en bosetting basert på fiske og husdyrhold over flere hundre år.
På grunn av sin strategiske beliggenhet ved inngangen til store fjordsystem, er steder i landskapet også knyttet til Arnøy-tragedien, en svært dramatisk historie fra andre verdenskrig. Nordre Arnøya var et ideelt sted for overvåkning av havområder med stor tysk sjøtrafikk og slik overvåking foregikk fra en hule ved Rotvåg. Virksomheten her ble etterhvert oppdaget av tyskerne og førte til harde represalier, herunder dødsdom mot åtte personer fra Arnøya.
Nordre del av Arnøya er fremdeles et viktig bruksområde for reindrifta. Her finnes gode beiteforhold for reinen. Reinen flyttes gjennom begge dalførene. I indre del av Årvikdalen er det registrert en automatisk fredet reindriftsamisk boplass. Dalen er fremdeles mye brukt som teltboplass av samene.