De to særpregede fjellene - Sálašoaivi/Tromsdalstind og Gáranasgáisi/Hamperokken - dominerer landskapet. På de vidstrakte moene på Guohcavuopmi/Breivikeidet finner vi et av de største fangstgropsystemene i Troms. Det består av mer enn 1700 groper og strekker seg fra endemorenen Nordbotnmoen ved Gáranasvuotna/Ramfjorden og til Sandeggmoen ved foten av Goahterohci/Russevankskaret, der de fleste gropene ligger. Gropene gjenspeiler reinens beite- og trekkatferd fra langt tilbake til slik vi også kjenner den i dag. De dannet et stengsel for trekket mellom fjellpartiene nord og sør for eidet. Fangstgropsystemene har trolig en aldersmessig spredning fra yngre steinalder til tidlig middelalder. Gropene viser den tidligste formen for samisk fangstkultur, og overlapper aldersmessig med overgangen til den nomadiske tamreindrifta.
Sagalitteraturen gir indikasjoner på at tamreindrifta kan ha vært under etablering i Troms allerede i yngre jernalder. På 1200-1300-tallet ser det ut som flyttingen med rein over det som er dagens landegrenser blir etablert i Troms. I Tromsø-området fortsatte den nomadiske reindrifta over landegrensene fram til andre verdenskrig. Reindriftssamene flyttet mellom vinterbeiter på finsk og svensk side av grensen og vår- og sommerbeiter på Stuoranjárga. Dagens Stuoranjárga-reineiere har vinterbeiter i Indre Troms.
De reindriftssamiske kulturminnene i området består for det meste av boplasser og gjerdeplasser langs flytteveiene og i dalene. I Romssavággi/Tromsdalen har det vært gamme- og teltboplasser oppover hele dalen. Her lå sommerboplassene til Stuoranjárgas største siida.
Området som helhet rommer kontinuitet i landskapsbruk fra fangst til reindrift. Det viser også dynamikken i landskapsbruken for et samfunn som har vært strukturert ut fra en mobil ressurs (reinen), og hvor det å forflytte seg har vært grunnleggende for den kollektive identiteten.
Hellig fjell
Fram til andre verdenskrig hadde de samme reindriftsslektene brukt Stuoranjárga i mange generasjoner. De har gitt oss noen helt spesielle overleveringer om Sálašoaivi/ Tromsdalstinden. Fjellet var fra gammelt av et bássevárri eller hellig fjell for Romssavággi siida. De samiske stedsnavnene tyder på at man har sett en forbindelse mellom fjellet og reinoksen. Fjellet er en oaivi på samisk. Dette brukes om runde fjell og betyr egentlig “hode”. Den lavere fjellryggen i forlengelsen av Tinden heter Galbar. Galba er den framspringende delen av reinoksens horn. Fjellet kan derfor rett og slett forstås som et reinoksehode. Fjellpartiet er høysommerbeite for okserein, så forbindelsen mellom reinoksen og fjellet har også en naturlig forklaring. I den samiske sjamanismen har dessuten reinoksen hatt en viktig funksjon som sjamanens mektigste hjelpeånd. Det er kanskje innenfor denne konteksten vi bør forstå fjellets hellighet.
Troen på hellige fjell har røtter i samisk sjamanisme og består av forestillinger om helligfjellsånder som beskytter mennesker og dyr i siidaen. Området har også en egen joik som formidler at dyrene er store og velfødde og med staselige horn. Joiken er av ukjent alder og har blitt overført fra generasjon til generasjon til dagens brukere. Beitelandet er verdifullt, fordi det omfatter fjell og daler av alle slag, og gress- så vel som lavbeiter.
Turisme og turlandskap
På 1800-tallet satte jordbruksekspansjonen og en mer nasjonalistisk politikk tamreindrifta under press. I denne situasjonen bød handel med turister på kjærkomne inntekter for samene. I andre halvdel av århundret ble de samiske boplassene populære utfluktsmål for byfolk og et betydelig besøksmål for turister fra inn- og utland. Av den grunn ble hovedboplassen ved Dalheim flyttet ned til Sportskafeen, som var et lettere tilgjengelig besøksmål. Den nye boplassen var som et turistanlegg å regne. Gammene skulle se mest mulig autentiske ut, og reingjerdets funksjon var å vise turistene reinsdyr. Til og med kong Oscar II besøkte samene i Romssavággi/Tromsdalen i 1873. Denne tidlige historien er derfor dokumentert gjennom et stort fotomateriale fra besøkende fotografer, og også gjennom muntlig fortellertradisjon.
Da Tromsøysundbrua stod ferdig i 1960 ble byen og fastlandet knyttet nærmere sammen. Med ferdigstillinga av Fjellheisen i 1961 ble området ytterligere åpnet for turister og friluftsfolk. Området er i dag et svært viktig tur- og friluftsområde for bybefolkninga og tilreisende.