Dalen er bred og åpen nederst med store sand- og grussletter, lyngmoer og furu- og bjørkeskog, mens den fra Sappen/Sappi gradvis blir trangere. Elva har gjennom tidene skåret seg ned i løsmassene i dalbunnen. Mollisfossen/Molliskurkkii med 269 m fall og Sarafossen med ca. 150 m fall er markante landskapselementer. I Reisa nasjonalpark går det over til viddelandskap. Dalbunnen preges av de geologiske prosessene som har foregått og flere områder har rik flommarkskog og artsrik vegetasjon. Det er tydelige terrasser med furuskog. Sidedalførene er i all hovedsak skarpe V-dalsformasjoner med elver. Løs stein og ur dominerer i overgangene mellom dalbunn og fjellsider. Kun i mindre partier er det faste fjellvegger. Reisaelva/Raisinjoki er lakseførende de 110 kilometerne fra fjorden og opp til Imofossen/Imonkurkkii.
De mange kvenske stedsnavnene vitner om den kvenske bruken av landskapet. Navnene er knyttet til ulike partier langs elvas løp, til hundrevis av slåtter og til tjærebrenning. Andre forteller om gruver, møller, sagbruk, om hvor man mesket skinn, om dyrs vandringer, beiteforhold, jakt- og fiskeområder, hvor man fant hvilke vekster, historier fra stedet, hvem som eide eller hadde tilknytning til området og beskrivelse av terrenget. Mange av de «norske» stedsnavnene som benyttes i dag, bærer preg av å være opprinnelig kvenske navn. De kvenske slektsnavnene brukes i langt mindre grad enn før i Nordreisa, men noen har overlevd, og etterkommerne kjenner godt til hvilke kvenske slekter de stammer fra. Noen av slektsnavnene lever også videre i stedsnavnene.
Hovedtyngden av kvenene som kom til Nord-Troms på 1700- og 1800-tallet kom fra Tornedalen. Mest sannsynlig hadde det også bodd kvener i Reisadalen/Raisinvankka en stund før de ble registrert som skattebetalere tidlig på 1700-tallet. De hentet trevirke i skogen og drev for øvrig med jakt og fiske og ryddet etter hvert små bruk. Tradisjonen med tjærebrenning hadde de med seg, og det er registrert 29 tjæremileanlegg fra Saraelv/Järämä til nederst i dalen. Det har vært sager, møller og setrer i tilknytning til mange av gårdene. Også badstutradisjonen i Nordreisa sees på som en arv fra kvenene. Det er registrert 16 badstuer i Reisadalen/Raisinvankka, men det finnes trolig flere tjæremiler og badstuer enn det som er registrert. Badstuen var ofte det første bygget på gården som ble reist av bureiserne, også under gjenreisingen etter krigen. Den karakteristiske elvebåten blir ofte trukket fram som kvenenes spesialitet.
I Moskodalen/Moskuvankka, en av sidedalene til Reisadalen/Raisinvankka, ble det funnet kobbermalm rundt år 1900. Her var det gruvedrift i årene 1904-07 og senere i 1929-30. I bunnen av Moskodalen/Moskuvankka finnes restene av smelteverket, og av skinnegangen oppover fjellsida til gruva som ligger 710 m.o.h. Behovet for arbeidskraft ble bl.a. dekket av kvenske arbeidere med erfaring fra gruvedrift i Tornedalen eller fra andre steder i regionen.
Den fastboende samiske befolkningen i området bodde i hovedsak langs kysten, men dalen ble og blir også brukt av reindriftssamene. I Gahperus/Kapperus-dalføret er det registrert mange kulturminner med tilknytning til reindrift, både fra nyere og eldre tid. På 1700- og 1800-tallet var det tilflytting fra kyststrøkene i Troms og Finnmark, og innvandring fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og Hedmark. I Nordreisa/Raisi var mange trespråklige, noe som viser en tett kontakt mellom folkegruppene. De ulike folkegruppene giftet seg med hverandre, og de etniske skillene ble etter hvert mindre tydelige. Fornorskingspolitikken fra myndighetenes side bidro til det samme.
Politikken ble blant annet satt i system med den nye skoleloven av 1889 som innførte kravet om at all undervisning skulle foregå på norsk. Ikke minst rammet dette barna fra øvre del av Reisadalen/Raisinvankka, der kvensk var dagligspråket for de fleste. Etableringen av skolehus og internatskoler for barna ble derfor en viktig fornorskingsarena. I Reisadalen/Raisinvankka ble det bygd flere nye skolebygninger før krigen, men bare fem av disse overlevde brenningen i 1944: Sappen (1891), Kjelleren (1908), Solvoll (1919) og Sørkjosen (1925), samt Bakkeby (1860-tallet) som lå i bunnen av fjorden.
Det aller meste av den gamle bebyggelsen gikk ellers tapt i forbindelse med tyskernes brenning i 1944-45. Gjenreisingsbebyggelsen var ensartet og tok ikke opp i seg lokal byggeskikk i særlig grad. Knapphet på materialer og standardiserte byggetegninger har flatet ut både norske, samiske og kvenske lokale byggetradisjoner. Også dette har bidratt til å viske ut ulikhetene mellom de tre folkegruppene i dalen.
Haltisenteret på Storslett rommer nasjonalparksenter for Reisa nasjonalpark, kvenkultursenter, Nord-Troms museum, kulturhus, bibliotek og næringshage, og er en tverrfaglig innfallsport til landskapet innover dalen.