Landskapet består av fjorden omkranset av elvedaler og ås- og fjellsider, samt dalførene fra Foldvik, Laberg og Fjordbotn opp til ca. 200 moh. Fjellsiden på nordsiden i indre del av fjorden er bratt, ubeboelig og overgrodd med tett bjørke- og olderskog. Lenger ute utvider fjorden seg til et flatere landskap preget av jordbruk og beiteland. Her ligger gårdsbrukene tett og er relativt små, slik vi ofte ser i områder der jordbruket ikke var hovednæring. Som ofte ellers i Nord-Norge strekker mange av brukene seg fra fjære til fjell. Dette preger også til en viss grad landskapet i form av gjerder og vegetasjonsskiller. Inne i fjordbotn ligger det store flate moer bestående av marine avsetninger. Her er gårdene, etter nordnorsk målestokk, litt større. Oppe i lia mot E6, sørøst i området, ligger fine beitebakker der skogen ikke har fått etablere seg.
Utover langs fjorden fra Årsteinbrua ligger det flere store hvite sjøhus (brygger). Disse illustrerer Gratangens fortid som en viktig fiskeri- og fangstkommune. Litt lenger ut, i Foldvik, ligger ytterligere tre anlegg. Her står fortsatt de karakteristiske ruvende nothjellene, som ble brukt til å tørke bomullsnøter. Til alle bryggene hørte det båt med mannskap. Båtene ble brukt i sesongfiske langs hele norskekysten og ga arbeid og inntekt til mange familier. Det spesielle i Gratangen var at mange av båtene i tillegg drev selfangst på Ishavet. Den første ishavsskuta ble innkjøpt til Gratangen i 1904. Den siste ishavsskuta fra Gratangen, Myregga, ble kondemnert i 1982.
Også den samiske befolkningen deltok i ishavsfangsten. Bruket Sortebekk, på gården Laberg, hadde flere ishavsskuter der både eier og mannskap var samer. Der er det i dag et fredet samisk bygningsmiljø med ei brygge (lagerbygg) helt ute på berget hvor større båter kan legge til.
Gratangen har fremdeles en aktiv og mangesidig satsing på kystkultur, om enn i en modernisert utgave. Ved Fartøyvernsenteret i Hellarbogen istandsettes gamle båter fra Nord-Norge, og i fjordbotnen ligger Båtmuseet med samlinger av tradisjonsbåter. Senteret har også nasjonalt ansvar for samisk båttradisjon.
På midten av 1700-tallet ble Laberg valgt som ett av to steder i Sør-Troms der Thomas von Westen fikk bygd en «finneskole» i regi av «Finnemisjonen». Inne i fjordbotnen ligger for øvrig Eliborg, et prakteksempel på hvordan den norske staten bygde internatskoler.
Kommunen har fremdeles en aktiv reindriftsnæring. Innenfor området finnes både vinter-, høst- og vårbeite. Fra gammelt av kom reinflokkene over fra svensk side om våren, over Torneträsk og ned Labergdalen, til sommerbeitene ute ved kysten. Derfor ble Laberget, nederst i dalen, møteplass og sted for handel mellom samene og den norrøne befolkningen.
Det finnes også eksempler på kvensk innvandring til Gratangen – bl.a. ved at barn i nødsår ble sendt over grensen med samene for å søke en bedre tilværelse i bygdene ved kysten.
Gratangen har også en svært viktig plass i krigshistorien. I april- og maidagene 1940 foregikk det harde kamper både på Gratangsfjellet og inne i fjordbotnen. Tyske styrker som skulle nordover fra Narvik ble møtt av norske styrker, og det oppstod flere kamphandlinger i området. I fjordbotnen finnes en rekke fysiske spor og minnesmerker etter kampene, og flere tyske anlegg finnes i området. Ved Foldvik ble hurtigruteskipet Dronning Maud bombet og senket av tyske fly den 1. mai 1940. Skipet kan fortsatt sees under vann på stille dager.