Målselva er det dominerende og samlende elementet i landskapet. Den flyter rolig gjennom dalen og kjennetegnes ved de karakteristiske meandersvingene og den mektige fossen. Ved Bardufoss lufthavn møtes Målselva og Barduelva. Furuskogen var i utgangspunktet den største ressursen i området. Fra gammelt av var denne ressursen kjent og utnyttet av folk som bodde ved kysten. Hollendere skal også ha vært inne i områdene for å hente ut tømmer. Ellers ble dalen benyttet av samene til bosetting og vandring mellom sommer- og vinterbeiter. Noen steder hadde samene gjerdeplasser for rein. Disse ble senere overtatt av innvandrende nordmenn – ikke uten tvang. Det er også gjort funn tilbake til steinalder i området. Med sine store furuskoger var området også attraktivt for kvenske innvandrere med god kunnskap om tømmerdrift, tjærebrenning og nyrydding i skogslandskap. Både kvensk og samisk historie i Indre Troms hører med til det sammensatte bildet av områdets fortid.
Fram til sist på 1700-tallet stod furuskogen tett på de store moene. Jens Holmboe var fogd i Senja og Tromsø fogderi 1781-1800. Han foretok en reise innover i landet i 1789 sammen med skoginspektør Nicolai Hersleb Ramm fra Røros og ble overveldet over de store, ressursrike og tilsynelatende uberørte områdene. Sammen med en kombinasjon av flere uår i jordbruket og generelle nedgangstider ga dette startskuddet til en innvandring av i hovedsak østerdøler og gudbrandsdøler fra slutten av 1700-, utover 1800- og innpå 1900-tallet.
Med fast bosetting ble det fart på utnyttelsen av skogen. Gårder ble ryddet og tømmer, bord, ved og milebrent tjære ble sendt av gårde nedover elva med «komser» - en båttype som var spesielt utviklet for å kunne brukes på den til dels grunne elva samtidig som de var i stand til å gå innenskjærs for å levere varer langs kysten. I de fleste små sideelvene til Målselva ble det etablert sager for å foredle tømmeret før utskipning. I alt skal det ha vært mer enn 25 oppgangssager fra tidlig 1800-tall og fram mot andre verdenskrig. Etter hvert kom det også til sirkelsager. Å brenne tjære av røttene var også en viktig næringsveg for mange.
Skogryddingen ga grunnlag for et betydelig jordbruk som fortsatt er aktivt og livskraftig. Nybyggerne tok med seg sin byggeskikk og sin kultur og levemåte fra dalførene sørpå. I Målselv finner vi derfor en god del store to-etasjes tømra stuebygninger med østnorsk preg, og firkant-tun er mer vanlig enn det vi finner ellers i fylket. Bygningene her er ofte større enn ute ved kysten. Dette skyldes god tilgang på tømmer og ved til oppvarming. Flere av gårdene hadde også seterdrift oppe i liene mot fjellet – også det en tradisjon de tok med seg. Fremdeles har bygdene sin egen særpregede dialekt som kan sies å være en variant av østnorsk, men med et særegent tonefall, og i folkemusikken finner vi toner og melodier som er glemt på opphavsstedet.
Elva var viktig, ikke bare som ferdselsvei, men den ble også utnyttet på andre måter. Målselva, med Målselvfossen og Europas lengste laksetrapp, er ei kjent lakseelv som fortsatt bidrar til en aktiv turistnæring. Bardufossen ble tidlig utbygd (1920) og skaffet strøm lokalt. Senere er det foretatt store kraftutbygginger lengre oppe i Barduelva (1960-tallet), og lengre oppe i Målselvvassdraget.
Sist på 1930-tallet ble flyplassen på Bardufoss bygd, som en av de første i landsdelen. Flyplassen var strategisk viktig for tyskerne under andre verdenskrig og har senere vært svært viktig for det norske forsvaret. Etter krigen ble det bygd opp store militære anlegg flere steder. Forsvaret setter fremdeles et sterkt preg på området med sine bygninger og anlegg, særlig ved flyplassen og langs E6 ved Heggelia.