Senjakysten karakteriseres av dype fjorder omgitt av fjell med høyder mellom 600 og 1000 meter. I skalden Einar Skulasons sjømannsvers fra 1100-tallet beskrives Senjakysten slik: «Opt er men klofid Senju», som betyr «Senjakysten er ofte kløyvd». Langsetter fjordene finnes smale strandflater som har gitt grobunn for husdyrhold og stedvis åkerbruk. Fiske og fangst av sjøpattedyr har vært av avgjørende betydning for bosettingen, og rett utenfor kysten finnes hundrevis av fiskegrunner som har vært et viktig grunnlag for hjemmefiske. Lenger ute i havet finnes grunne havområder eller fiskebanker, med store fiskebestander.
De store marine ressursene kombinert med tilgangen på brukbart beiteland har gitt en enestående stabilitet i bosettingen over flere tusen år. I fjordene og havsvikene finnes nedgravde hustufter fra steinalderen i klart markerte strandvoller. Dette har vært solide konstruksjoner og kan tyde på vinterbosetting under innsiget av skrei i mars og april. På de samme stedene finnes også et stort antall hustufter og nausttufter fra jernalderen og gårdshauger fra middelalderen. Hustuftene fra jernalderen er imponerende store, opptil 45 meter lange og svært tydelige, med veggvoller, innganger og avdelte rom for husdyr og mennesker.
Senjakysten har også spor etter sjøsamisk og reindriftnomadisk bosetting i eldre og yngre tid. I et fjellpass mellom Tverrfjellet og Sørfjellan på grensen mellom Tranøy og Torsken kommuner, ligger en samling av bogastiller, finurlig plassert på begge sider av og helt inntil reintråkk som er hardtrampet av villrein og senere tamrein, over tusenvis av år. I et nær tilstøtende område finnes et samisk offersted. Navn på fjell og formasjoner i kystlandskapet peker i retning av samisk mytologi. Samiske urgraver finnes også.
Gårdshaugene langs yttersida av Senja representerer i særlig grad bosettingen i middelalderen og reflekterer trolig etableringen av markedsfisket. De vises ofte som monumentale kulturminner i landskapet, særlig på de stedene som ble forlatt etter middelalderen. De finnes i så godt som alle fjordene fra nord til sør, men er spesielt tallrike i Berg og Torsken kommuner. Haugene kan være flere meter høye og flere hundre meter i utstrekning, og gjenspeiler langvarig bosetting på et konsentrert område. De inneholder bygningsrester og husholdningsavfall, fiskeredskap og ikke minst keramikk, som forteller om det omfattende handelssamkvemmet gjennom tørrfiskhandelen med det kontinentale Europa.
Et godt eksempel på fiskeriene som lokaliserende bosettingsfaktor er halvøya mellom Ballesvika og Gryllefjord. I alle vikene her er det førhistoriske bosettingsspor fra ulike perioder. I Sildevika finner vi steinaldertufter, i Ballesvika ligger et stort kompleks av jernalderhus og graver, og i Sandsvika, Teistevika og Ballesvika ligger gårdshauger med tykke lag etter bosetting helt tilbake i middelalderen.
Disse stedene ligger alle vendt ut mot storhavet i nord og vest med vanskelige landingsforhold for båter, men de har likevel hatt relativt stor bosetting helt fram til århundreskiftet 1800-1900-tallet. Fra alle stedene er det imidlertid også historier om vansker med å komme på land i dårlig vær og mange forlis. Flere av områdene var helt avhengig av transport med båt – bare i nødsfall kunne man gå over fjellene når det var for dårlig vær. Grunnen til at folk likevel ble boende her var nærheten til gode fiskeplasser/fiskegrunner. Helt til slutten av 1800-tallet brukte folk nordlandsbåter som ble trukket opp på land etter bruk og derfor ikke trengte dedikerte havneanlegg.
Rundt århundreskiftet 1800-1900 ble det vanlig med motorbåter. Det var ikke havneforhold for disse i de ytterste vikene, og bosettingsmønstret endret seg derfor drastisk. Folk tok med seg tømmerhusene sine, flyttet inn til fjordene og bosatte seg der i stedet.
De rike forekomstene av sild og skrei utenfor Senjakysten i 1880-årene la også grunnlaget for en storstilt og svært synlig utbygging av moloanlegg, rorbuer og bebyggelse på de såkalte Senjaværene, klynger av øyer, holmer og skjær utenfor Senjakysten. Her finner vi, fra nord mot sør, øyværene Bergsøyan i Bergsfjorden, Holmenvær, Ørja, Langværan, Svellingan i Torsken, Halvardsøy i Tranøy og Steinavær i Andfjorden (Harstad). Dette området representerer en viktig del av vår nasjonale historie og er en påminnelse om den store verdiskapingen som alltid har foregått med utgangspunkt i de nordlige havområdene.
Øyværene ble imidlertid fraflyttet allerede rundt 1900-1920. Utviklingen mot stadig større fiskefartøy gjorde også disse havnene for små og for grunne. Større fartøyer med dekk og lugar gjorde det mulig å bo om bord under fisket, og behovet for tilgang til rorbuer på øyværene ble mindre. Ved motorens inntreden mot slutten av perioden, ble behovet for nærhet til fiskefeltene enda mindre, og øyværene var på kort tid blitt overflødige.
Endringer i fiskeriene og nye krav til havnefasiliteter har medført at noen av bygdene som folk flyttet til, har fått en bymessig utvikling. Dette gjelder i første rekke Gryllefjord, men også til en viss grad Torsken, Sifjord, Senjahopen og Mefjordvær. Dagens bebyggelse i Gryllefjord er som en landsby med husene tett i tett og med mange funkishus fra 1930-tallet – selv om flere av disse i dag er sterkt ombygget. Tettstedene domineres i noen områder av industribygg i fjæresonen som er tilknyttet mottak og foredling av fisk, men den tradisjonelle bebyggelsesstrukturen er også godt bevart i andre deler av disse sentralområdene.
Den nyere gårdsbebyggelsen på Senjas ytterside er flere steder fra 1800- og 1900-tallet. Dette er småskala bebyggelse med en karakteristisk bebyggelsesstruktur der bolig og fjøs ligger på den gamle strandvollen omgitt av innmark. Innmarka strekker seg både ned til naust og støer i fjæra og opp mot fjellfoten med sommerfjøs og utmarksområder bakenfor. I dag ser vi at kontakten mellom sjøen og gårdstunet ofte er brutt av en bilvei, men det tradisjonelle mønsteret er likevel godt synlig i landskapet og forteller en viktig historie om bruk av ressurser fra hav til fjell. Ofte finner vi også automatisk fredete kulturminner, som gårdshauger, gravfelt og hustufter i de samme områdene.