Skardalen er ei fjordbygd med viktige elementer av sjøsamisk kultur forankret i både jordbruk, fiske og reindrift. Skardalen ble brent under evakueringa i 1944, men enkelte førkrigshus er bevart. Det samme er det tradisjonelle bosettingsmønsteret og driftsformene. I den delen av dalen som strekker seg innover høyfjellet, finner vi reindriftssamenes sommerbeiter og gamle bosettingsområder. Her møter dalen også de øvre deler av nabodalen Manndalen som viser nok et element av den sammensatte sjøsamiske landskapsbruken, nemlig setring. Samtidig har Manndalen en særskilt betydning i samisk sammenheng fordi høyesterett i 2001 fastslo at området Svartskogen/Cáhput er en allmenning for innbyggerne i Manndalen. Begge dalene bærer også med seg en viktig del av flyktning- og evakueringshistorien fra andre verdenskrig.
Skardalen
Det samiske stedsnavnet Skárfvággi kommer trolig av skárfa, som skal være et gammelt nordisk lånord til samisk. Det betegner sjøfuglen skarv, noe som vitner om bygdas tilknytning til sjøen (på mange kart står bygda oppført som nettopp Skarvdalen). I dette området kan den samiske befolkningen spores så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder, men kulturminnene vitner om samisk bosetting og bruk også før den tid. Den kvenske innvandringen antas å ha kommet på 1700-1800-tallet. Fast norsk bosetting ble i hovedsak etablert på 1800-tallet.
Jordbrukslandet i Skardalen kjennetegnes av flere små jordstykker, som alle er navngitt på samisk. Jordene ligger i mosaikk mellom gamle veier, steinrøyser, steingjerder, åkerholmer og kantskog. Det bratte terrenget gjør moderne maskinelt jordbruk vanskelig. Tradisjonelle driftsformer har derfor blitt holdt i hevd helt fram til våre dager. Forekomsten av urterike slåttenger, beitemark, beitehager og beitebakker langt opp i fjellsiden vitner om dette.
På fjellet og i dalbunnen finnes reindriftsamiske kulturminner i form av sommerboplassen på Badjegieddi, offersteinen Nissonašgállu, gammetuft og melkegjerde av stein.
På Badjegieddi ligger den gamle sommerboplassen til Skárfvákki-siidaen. Den var i bruk fram til slutten av 1930-tallet, i dette tidsrommet sto det flere gammer der. Reindriftssamene hadde ulike verddefamilier blant folk i bygda, som passet geitene deres over vinteren. Om våren ble geitene ført opp til boplassen. Det hørte fjøsgammer til alle boliggammene.
På Badjegieddi var det gruvevirksomhet på begynnelsen av 1900-tallet. Skjerp i fjellsidene og små slagghauger ved et skeidarhus er spor etter en kortvarig gruvedrift midt i sommerboplassområdet.
Skardalen ble stort sett brent under evakueringa. Boligmiljøet har derfor et tydelig og helhetlig preg av gjenreisingsbebyggelse. Det fins imidlertid enkelte bevarte førkrigshus.
Langs fjæra er det registrert støer, sjøbuer og naust, og i bygda for øvrig finnes gammetufter, bolighus, sommerfjøs og sjåer.
Alle husstandene i bygda har tilgang til fiskeressursene i fjorden og bruker fjorden i et område som strekker seg fra den felles fiskegrunnen Båen og til Klubben. I fjæra i Skardalen står det i alt 19 naust og sjøbuer, med tilhørende støer og båtopptrekk. De fleste naustene er bygd i tradisjonell sjøsamisk stil, med ringmur av stein med et loft av treverk over. Tørrmur er brukt for å skape et fuktig og kaldt miljø til trebåtene. I fjæra ligger en laftet sjøbu fra 1850-
tallet. Den er den eneste av bygningene i fjæra som er automatisk fredet og fra før krigen, resten ble brent.
Den tradisjonelle byggeskikken er preget av nøysomhet og gjenbruk, slik som ellers i sjøsamiske områder og i fjordstrøkene i Nord-Troms. Man har brukt det man hadde av lokalt bygningsmateriale, bjørk og older, og supplert kledning og tak med for eksempel båtbord, deler av fiskekasser, ja til og med flathamrede oljefat. Spesielt bør nevnes den særegne og utstrakte bruken av older (gråor) til lafting og reisverk. Også konstruksjonsmessige detaljer vitner om stor oppfinnsomhet og kreativitet.
Manndalen
Innerst i Manndalen ligger det 116 kvadratkilometer store området Svartskogen/Cáhput. I de nedre deler av dette området ble det midt på 50-tallet anlagt flere geitesetre. Før det ble området mye benyttet som slåttemark. I dag (2018) er geitesetrene nedlagt, området benyttes som beite for sau, og til dels for storfe. Det er også brukt til jakt og innlandsfiske. Landskapet framstår som særegent med den stående seterbebyggelsen og et beitelandskap som fortsatt er holdt i hevd med beitedyr. I samisk sammenheng har dette landskapet også en særskilt juridisk betydning fordi høyesterett i 2001 fastslo at området er en allmenning for innbyggerne i Manndalen. Dette er det første samiske området som juridisk er fastslått å eies kollektivt av bygdas befolkning. Allmenningen Svartskogen i Manndalen symboliserer derfor samisk rettighetskamp og sjøsamisk revitalisering. Området kan benyttes til fiske, jakt og beite. Dommen hadde rekkevidde også utenfor Norges grenser. Den lokale rettighetskampen ble et internasjonalt eksempel i FNs permanente Forum for urfolksaker.
Både i Manndalen og Skardalen finnes det en del evakueringsgammer og -huler hvor deler av befolkningen gjemte seg i 1944-45. Her ligger også Bålsrudhula der den kjente motstandsmannen Jan Bålsrud lå før han ble hjulpet over til Sverige av folk fra Manndalen.