Spildra er den største av øyene og er et av de rikeste kulturmiljøene i Troms, med stor tetthet og variasjon av samiske kulturminner, særlig knyttet til samisk førkristen religion. Øya er kjent for de samiske bjørne- og menneskegravene og må ha hatt en spesiell posisjon i samisk førkristen tid. Bjørne- og menneskegravene ligger i ur og ved store steiner og hellere. I samisk førkristen kosmologi ble ofte ur og bergsprekker ansett som en overgangssone til en annen verden. Her er også flere offerplasser med tilknyttede fortellinger, bl.a. offersteinene Arahavde (Kirkehammeren) og Bahppageadgi (Prestesteinen).
Spildra har også rike spor etter bosetting, både fra eldre og yngre steinalder. De usedvanlig store og tydelige steinaldertuftene synes godt i det velholdte beitelandskapet.
Fra perioden Kristi fødsel til 1600-tallet finner vi klynger med runde gammetufter, og øya antas å ha vært sentrum i en sjøsamisk siida. Fra 1600-tallet erstattes disse av firkantede gammer for både mennesker og husdyr, trolig mer bofaste. Bofasthet, markedshandel og avviklingen av særskilte samiske rettigheter til jorda (de såkalte finnerydningene, dvs. jordbruksland som hadde blitt ryddet av samiske familier og gått i arv mellom disse) førte til en sterk befolkningsøkning i andre halvdel av 1700-tallet, også med kvensk og norsk innvandring. På 1800-tallet overtok tømmerhus som boligform og kvenske og norske hushold ble etablert. Fremdeles var Spildra imidlertid et samisk samfunn, og samisk var det dominerende språket langt inn i mellomkrigstida.
Spildra er fremdeles et sjøsamisk samfunn hvor folk i hovedsak livnærer seg på fiske, gårdsbruk og turisme. De fleste bor i den sørvendte bygda Dunvik.
Skorpa var før 1721 en samisk øy med finnerydninger. Etter denne tid ble imidlertid øya innført i matrikkelen og jorda skyldsatt av de dansk-norske myndighetene. Bakgrunnen var utenforstående som ønsket å overta slåtteland som hadde ligget brakk en tid. Dette ble gjort under protester fra den samiske befolkningen i Kvænangen. Dersom en ser på Friis’ etnografiske kart av 1890 finner vi at både Skorpa og Nøklan i overveiende grad var bosatt av samiske familier. På Skorpa gjaldt det særlig den sørlige delen av øya, mens Nøklan er avmerket med bare samisk bosetning. Alt i alt virker det som om de to øyene har vært dominert av samisk bosetting fram til etterkrigstida.
Skorpa kirke ble bygd i Vågen i 1850. Tidligere fantes et misjonskapell og fra 1700-tallet misjonshus i Badderen og Burfjord. Gudshusene vitner om misjonsvirksomheten blant samene, som ble drevet av Thomas von Westen og hans disipler på 1720-tallet. Skorpa kirke var lenge den eneste kirka i indre deler av fjorden. Hit kom folk for å delta i alle kirkelige handlinger. Kirka og de gamle kirkegårdene i området rundt den dokumenterer dermed øyas posisjon som det kristne sentrum i en tid da all viktig transport skjedde til sjøs, før nye kirker ble bygd på fastlandet i etterkrigstida. Den overlevde brenningen i 1944 som en av bare en håndfull bygninger i kommunen.
I Vågen ligger også det gamle handelsstedet som ble gjenoppbygd etter krigen, og dessuten sporene etter noe så sjeldent, og kortvarig, som en norsk fangeleir for tyske krigsfanger fra begynnelsen av andre verdenskrig. Både på Skorpa og Spildra finnes dessuten evakueringshuler der folk gjemte seg høsten 1944 og overlevde til våren 1945.
Skorpa ble fraflyttet allerede på 1960-tallet og har ikke hatt systematisk gårdsdrift siden. Bygningene på øya brukes i dag stort sett som sommerhus.
I 1760 ble alle resterende finnerydninger i Kvænangen skyldsatt og ført inn i matrikkelen. På Nøklan ble imidlertid rydningene værende innenfor samiske familier, som var ganske selvforsynte. Nøklan var kjent for sine båtbyggertradisjoner. Lohkkal-Issat (Isak Mathisen) skal omkring 1850 ha vært den største båtbyggeren i Kvænangen.
Russevika, nord for Singelbukt på Nøklan, er sannsynligvis et sagnsted knyttet til tjudenes herjinger. Området består av mye berg og steinur med flate skiferheller som i tidligere tider kan ha vært brukt som gravplasser. Sagnet forteller i ulike versjoner om hvordan tjudene skal ha drevet i land nettopp i Russevika/Russeberget.
Ved Nøkkelhamn står en godt synlig samisk sieidi (offerstein) som kalles Gálgu (kjerringa). Et sagn knytter denne offersteinen sammen med en annen inne på fastlandet mot nord, kalt Simalango. En grunne som kan ses mellom Nøklan og Skorpa skal være resultatet av en stein som ble kastet slik at Nøklan nesten ble delt over Nøkkeleidet.