Landskapet har en utstrekning på rundt 14 kilometer øst – vest, og tre kilometer nord – sør. Med et par unntak ligger de 12 stølslaga omtrent på rekke øst – vest, på en høyde fra rundt 1000 til 1200 moh., høyest i vest. Terrenget faller slakt mot sør, der Lya renner stille ut fra Kråkhamarvatnet mot øst. Fekjastølane er det eneste stølslaget på sørsida av Lya. Hele landskapet ligger over tregrensa. Mellom stølslaga er det mye myr, men også mindre fjell med bratte sørvendte skråninger. Her er det så å si ingen nyere hytter, verken på eller utenfor stølsvollene.
Fjellene nord for stølene preger landskapet i stor grad. I øst er Grytingen det mest framtredende fjellet, mens Blåbergi og Lauvdalsbrea i vest er betydelig brattere og godt synlig på lang avstand. Blåbergstølen og Breastølen i vest er de to eneste stølslaga som ligger helt innunder fjellet. De første stølene ble trolig ryddet tidlig på 1500-tallet. Helt fra 1600-tallet har stølsvollene vært slått, og mange av dem er oppdyrket, særlig fra midt på 1900-tallet. På 1700 og 1800-tallet ble det stadig flere som brukte stølene, og det ble etter hvert knapt med beite. I 1890 ble det ved et såkalt hamneskjønn i sameiet Trettestølane og Nystølane bestemt hvor mange dyr som kunne beite her. I dette sameiet var det tillatt å ha 15 hester, 270 kyr og 340 småfe. Nystølkyrkja er spesiell. Den første kirken her ble bygd i 1895, og det er sjelden at det blir oppført kirker i stølslandskapet. Dagens kirke er fra 1950-tallet. På rundt ti av stølsvollene er det fortsatt tradisjonell stølsdrift med storfe, og noen av vollene er fulldyrket og blir slått. De andre vollene blir i stor grad beitet. Her er det fortsatt bevart en del steingjerder. På stølene som er i drift er det mye nyere bebyggelse, både stølsbuer og fjøs, men også noen eldre bygninger. På stølene som ikke lenger er i bruk er det flere eldre bygninger, i varierende stand. Stølene er alle langstøler. De tilhører gårder i Oppheim, Liagardane, Sata og Votndalen. Flere av stølene har blitt solgt fra en gård til en annen opp gjennom tidene. Slaggforekomster og kullgroper, restene etter eldre tids jernutvinning, er påvist flere steder, både på stølsvollene og i myrlandskapet. De fleste ligger nær bekker eller de tallrike myrdragene. Disse kulturminnene viser utnyttelse av utmarksressursene i området i jernalder og middelalder. Det finnes teorier om at stølsdriften avløste den omfattende jernutvinningen etter at stølsvollene var ryddet for trær. Noen av de høyestliggende kullgropene og jernvinnene i Buskerud finner vi i eller nær dette landskapet.