Den største delen av landskapet omfatter en relativt bratt sørvendt li, der det er fjellbjørkeskog øverst, ellers eng og beite. Dalbunnen er bred og oppdyrket. Lengst øst i området ligger dalbunnen på 635 moh., lengst vest på 730 moh. Fylkesvei 244 (Nordbygdsvegen) går i dalbunnen, mens den gamle bygdeveien (Leveldvegen) går omtrent midt i lia. De aller fleste gårdstuna ligger langs denne eldre veien, mellom 725 og 770 moh. I dalbunnen ligger den skogkledde åsen Gunnarhaugen med et boligfelt fra 1980-åra. Også her nede er det enkelte gårdstun. Den vestligste delen av dalen er noe trangere og de fleste gårdstuna her ligger nesten nede i dalbunnen. Leveld er ei aktiv jordbruksgrend med hovedvekt på grasproduksjon, saue og geitehold, men også storfe. Hoveddelen av bygda har et karakteristisk preg, med steingjerder mellom eiendommene, helt fra dalbunnen og opp til heimstølene. Hver gård har smale teiger med innmark (eng og beite) både ovenfor og nedenfor tunet. Den øverste delen av innmarka er i hovedsak beite, som i liten grad er ryddet for stein. Den inngjerda beitemarka strekker seg opp til nærmere 1000 moh. De fleste gårdstuna ligger på rekke midtveis oppe i lia. Her er både eldre og nyere bebyggelse. Da mange av tuna er i bruk i tradisjonell jordbruksdrift, er mye av bebyggelsen tilpasset moderne bruk. Her er særlig mange nyere driftsbygninger og våningshus. Det er likevel fortsatt mange eldre bygninger. De fleste gårder har ett eller to stabbur/loft. Før Svartedauden var trolig Leveld tett bebygd, men pestens herjinger førte til avfolking. Mange av gårdsnavnene går tilbake til tida før Svartedauen, trolig tidlig middelalder. De eldste gårdene er antakelig Haug, Leveld (som ikke lenger er et gårdsnavn) og Håheim. Navnet Leveld kommer av «leikvollr», som betyr et sted for leik og dans. Navnet har opprinnelig vært brukt på gården som i dag heter Oleivsgard. De viktigste jordbruksarealene lå tidligere rett ovenfor tuna. Her var det brattlendt, med god sandholdig moldjord som egnet seg til åker, vekselvis til korn og poteter. Mellom 1880 og 1930 ble mye av innmarka brutt opp. Steinen ble samlet i større rydningsrøyser eller i de lange steingjerdene som fremdeles preger landskapet. Slik ble drifta intensivert og en kunne komme til med bedre redskap og maskiner. Lenger opp i lia lå den nærmeste beitemarka, hjemmehavna. Dette var store beitearealer, hvor flere av gårdene hadde heimstøl. Langs hele åssida gikk det en ferdselsvei kalt Åsvegen. Videre innover, på myrene mot fjellet, ble det blant annet tatt ut torv til brensel og tekking av hustak. I dalbunnen var det tyngre og dypere myrjord. De fuktige naturbeitene her ble sjelden pløyd opp. I dette området hadde mange gårder høyløer. Tidligere var det lite bosetning her og kun noen få husmannsplasser. Dette var blant annet på grunn av større fare for frost. Den opprinnelige ferdselsåren gjennom grenda gikk fra tun til tun oppe i lia, mens vinterveien gikk i dalbunnen. Det ble bygd ny vei her rundt 1855. Dette førte til at mange av gårdene bygde hver sin gårdsvei fra tuna og ned. Ny kjørevei mellom tuna oppe i lia ble bygd på 1950-tallet.