Landskapet følger det brede og skogkledte dalføret fra Strøsdammen i vest og ned mot Hedalen i øst. I den slake dalbunnen ligger vannene Øvre og Nedre Grunntjern, Skrukkefylla, Suluvatnet, Nevlingen og Aurdalfjorden omkranset av bratte skog og fjellier på begge sider; Fledda mot nord, og Storrustefjell og Dyttholsfjellet mot sør. Vassfaret preges av villmark, men her finnes også områder hvor en solrik beliggenhet og skjerming fra de omkringliggende fjellene har skapt et varmt og lunt lokalklima. Vassfaret var tidligere tilholdssted for en bjørnestamme, og for mange er området uløselig knyttet til skildringene av Vassfaret og jakten på slagbjørnen Rugg i forfatteren Mikkjel Fønhus’ Der villmarka suser. Fønhus skrev sin historie med inspirasjon fra det som er kjent som norgeshistoriens lengste bjørnejakt i 1919. Den DNTmerkede Ruggstien fører i dag opp til en minneplate der bjørnen falt. Fønhus skildrer landskapet slik:
«Mellem kalkhvite fjell krøkte Vassfaret seg nordover. Det var en trang fjelddal uten folk. Men vilddyrene skrek, og vildmarken nynnet ødets og vaarnattens sang. Gammel krokfuru i liene, snebøid bjørk i fjeldkraket, frodig unggran i dalbunden, alle spilte de kvistene ut og sang med».
Men Vassfaret er mer enn villmark. Kulturminnene viser en langvarig og mangfoldig utnytting av utmarksressurser. Det er særlig kulturminner knyttet til skogsdrift og fløtning som preger området, men jakt, fangst, fiske, jernutvinning og småbruks- og stølsdrift har også satt sine spor. Skogsdrifta kan spores tilbake til slutten av 1600-tallet, med sikre kilder om tømmerfløting fra 1684. Som i andre skogsområder på Østlandet, ble fløtingen i vassdraget særlig viktig da trelasthandelen økte i omfang utover 1700-tallet. Det ble drevet fløting (eller brøtning som det kalles her) fram til 1967. Kulturminner knyttet til fløtningen er fire dammer, ved utløpet av Aurdalsfjorden, Nevlingen, Øvre Grunntjern og Strøsdammen. Ved demningene finnes damvokterbuer, overnattingshus for fløtere og skogsarbeidere, naust og fiskebuer. Det er kjent minst 18 tømmerkoier i Vassfaret, flere med staller. Langs elvene mellom vannene er det spor etter forbygninger, og i vannet innenfor dammen i Aurdalsfjorden finnes flere lensedopper. Vi vet lite om tidlig bosetting i området. Under befolkningsveksten på 1700–1800-tallet ble det trangt om plassen nede i de mer gunstige hovedbygdene, og da ga disse marginale plassene i skog og villmarksområdet en mulighet for levebrød. De første kjente gårdene ble ryddet fra midten av 1700-tallet og utover 1800-tallet. På det meste skal det ha vært 12 bruk og 20–30 setrer her inne. Den lille mølla ved elva mellom øvre og nedre Grunntjern vitner om korndyrking. Kornhøsten har imidlertid vært usikker, så mange livberget seg gjennom en kombinasjon av skogbruk, jordbruk, jakt, fangst og fiske. Vassfarplassen og Amundheimen, ved Nevlingen, ble begge ryddet rundt 1750. På Vassfarplassen er bare stabburet opprinnelig, de andre bygningene er satt opp på tuftene etter tidligere bygninger i seinere tid. Her er også artsrike slått enger. På Amundheimen står i dag to lafta hus som i seinere tid fungerte som skogshusvær. Like ovenfor står en liten jakthytte i sveitserstil som trolig ble reist rundt 1900. Områdets skolestue sto på Vassfarplassen fra 1866, men ble seinere flyttet til Amundheimen. Den siste gården ble fraflyttet i 1914. Områdets siste fastboende var Berte Skrukkefyllhaugen (1854–1950), som vokste opp på plassen Skrukkefyllhaugen ved vannet Skrukkefylla mellom Aurdalsfjorden og Nevlingen. Plassen ble ryddet rundt 1840, men ble fraflyttet da den brant i 1891. Berte og mannen bodde i Vassfaret til 1921. Fra 2012 er stue, låve og fjøs gjenreist på Skrukkfyllhaugen. Flere setre har bevarte eller gjenreiste hus. Under 2. verdenskrig ble hovedkvarteret til hjemmefrontbasen «Elg» etablert her, og fjellpartiene rundt Vassfaret ble mye brukt som slipplass for forsyninger fra England. Man kan fremdeles finne slippkontainere i området. På Vassfarplassen og Amundheimen ble det arrangert troppsjefskurs, noen av de første og mest omfattende kurs som ble holdt i det okkuperte Norge. Flere hus har hatt ulik bruk, blant annet ble de fraflyttede husene på småbrukene tatt i bruk som skogshusvær. Flere av bygningene her kan trolig knyttes til både jakt, fangst, fiske, jordbruk og skogbruk. Dette er karakteristisk for et område hvor ressursene i utgangspunktet er marginale for fast bosetning, men hvor en bred og mangfoldig utnytting av det som var tilgjengelig likevel gjorde det mulig å leve her. Etter etablering av verneområdene i 1985 ble det laget en kulturvernplan for deler av Indre Vassfaret, som blant annet vektla vedlikehold av kulturminner og å revitalisere skogsdrift i undervisningsøyemed. En avtale mellom Fylkesmannen i Oppland og grunneiere var knyttet til planen, sist revidert i 2003. I perioden 1991 til 2007 ble det drevet tradisjonell hogst, kjøring og fløting.