Landskapet strekker seg fra Solheimstulen innerst i Jønndalen, og følger Beltetjønnbekken opp mot høyfjellet hvor det flater ut mot større vann og tjern. Her finnes flere fangstanlegg for rein, blant annet det største sammenhengende anlegget med jordgravde fangstgroper på Hardangervidda. Alle de registrerte jordgravde fangstgropene ligger under 1200 moh. Disse gropene skiller seg i type og utforming fra steinmurte dyregraver, som er mer vanlige i høyfjellet. Sporene etter menneskenes bruk av området i forhistorisk tid er ikke så synlige før man er like ved fangstgropene. Når gropene sees i sammenheng får man inntrykk av det enorme omfanget. De ligger på rekke og rad på tørre morenerygger, langs slake lier der disse gjerne leder mot åpne sletter eller smale passasjer mellom vann. De naturlige trekkveiene for reinsdyrene må ha blitt utnyttet svært godt. Det er sammenhengende fangstsystemer fra Seterdalen i nordvest, forbi Nordskarvet, mot Skarvsvatnet og Dyregravshalle og videre helt til Kruketjenn og Langetjenn i sørøst, en strekning på nesten 20 kilometer. Her er det bygd fangstgroper i alle de viktigste trekk rutene. Vi kjenner til sammen nær 300 fangstgroper i dette området. Disse gropene er svært like i utforming, og stammer trolig fra samme tid. Hovedanlegget består av over 100 jordgravde fangst groper med kun 7–8 meters mellomrom. Gropene fordeler seg i en vifteform langs lia (halle) som utgjør Dyregravshalle. Noen groper overlapper også eldre groper, noe som forteller oss at anlegget nok har vært brukt gjennom flere generasjoner. Anlegget i Dyregravshalle er delvis datert, og dateringen indikerer at det har vært i bruk før 600 e.Kr. Store Nordmannsslepa går gjennom området, opp fra Jønndalen, forbi Dyregravshalle og videre forbi det restaurerte Ulvelilægeret. I dag brukes slepa til motorisert ferdsel, og blir omtalt som en traktorslepe.
Ved Krukeseter, nabosetra til Solheimstulen, er det registrert et felt med gravhauger, sannsynligvis fra yngre jernalder (550–1030 e. Kr.). Fra disse er det levert inn pilspisser, ei øks og et sverd. Kanskje kan en se gravhaugene i sammenheng med den rike jernutvinningen i Jønndalen, og nærheten til de viktige ferdselsveiene over fjellet. Vi kjenner til en stor mengde jernvinneanlegg og kullgroper i Jønndalen. De gamle slepene ble brukt til å føre store fedrifter fra ulike beiteområder på fjellet og mot markeder nede i bygdene, der det store markedet på Kongsberg var det viktigste. Man forsøkte så langt det var mulig å holde driftene på fjellet, og unngå setrene og gårdene nede i dalen. Parallelt med Nordmannsslepa går derfor en kortere sti lenger ned i dalen fra Solheimstulen fram mot Skarvsfetjan. Langs denne stien ligger flere kullgroper og større jernvinneanlegg, og ikke minst et oppkomme. Det sies at dette skal ha det kaldeste og friskeste vannet på hele Hardangervidda. Solheimstulen og Krukeseter er de to innerste setrene i Jønndalen, med store åpne setervoller, som i dag beites. Plasseringen så nær vidda har nok tidlig gjort at setrene også har vært brukt av ferdafolk.
Solheimstulen er i dag DNT-turisthytte. Gravhaugene ved Krukeseter, og de mange jernvinneanleggene og kullgropene lengst inne i Jønndalen, viser bruk av området langt tilbake i tid. Dette kan tyde på at også setringen i området kan være svært gammel, kanskje helt tilbake til middelalderen. Landskapet har spor etter samisk kulturpåvirkning fra ulike perioder. Blant annet kan de markante steinene kalt Kyrkjuna knyttes til mulig samisk offeraktivitet. Under disse steinene er det nemlig funnet margspalta bein som er datert til 1500-tallet. Den samiske påvirkningen har også gjort seg gjeldende i sammenheng med den aktive tamreindrifta i området på 1800-tallet og første halvdel av 1900 tallet. Opdal Renkompani, et av de største tamreinlaga rundt Hardangervidda, hadde flere gjetere av samisk opprinnelse. Den faste slakteplassen var i bruk fram til 1942 på den flate vollen nedenfor Solheimstulen.