Landskapet utgjøres av en langstrakt dal som omfatter både den flate dalbunnen på begge sider av Uvdalselva, kalt Uvdalsøyan, og den relativt bratte sørvendte dalsida ovenfor. Dalbunnen ligger ca. 465 moh., mens de høyestliggende gårdene har tuna rundt 780 moh. De aller fleste gårdstuna ligger i dalsida. Tuna ligger i flere «etasjer», men er plassert ganske uregelmessig. De sentrale delene av dalen utgjør et sammenhengende jordbrukslandskap, mens gårdene i utkantene ligger enkeltvis eller færre sammen. Kirkebygda er en del av et større landskapsrom, mens lengst vest blir dalsida brattere, slik at det bare var mulig å bosette seg i dalbunnen. Steingjerder, rydningsrøyser og store trær deler opp landskapet, og framstår som godt synlige elementer i landskapet. De fleste tun har en eller flere eldre verneverdige bygninger, noen få har også freda hus. Sentralt i bygda ligger Uvdal stavkirke, omkranset av bygdetunet. Uvdalsøyan omfatter rundt 4000 dekar og strekker seg fra Fønnebøfjorden og vestover. I dag er disse arealene fulldyrka eng. I gamle dokumenter ble de omtalt som vasseng. De årvisse vår- og høstflommene som førte til at deler av området ble stående under vann, gjorde at øyan egnet seg dårlig til grasproduksjon. Likevel ble engene slått. I 1920-åra ble Fønnebøfjorden senket med 1,3 meter, og Uvdalselva ble rettet ut og steinsatt på en strekning over to kilometer. Alt arbeidet ble utført med håndmakt. Det sies at dette tiltaket ble redningen for jordbruket i Uvdal. I dag består Uvdalsøyan av produktive og lettdrevne grassletter. Mange av gårdene i Kirkebygda har mesteparten av innmarka på øyan. Her er flere løer, både tømmerløer fra tida før senkingen av Fønnebøfjorden, og løer i bindingsverk fra 1900-tallet. Det ble også oppført en del småstuer her, som var i bruk under slåtten. De eldste funnene av kulturminner i Kirkebygda er gjort ved innløpet til Fønnebøfjorden, på Persgard og Kaggelien. Flintøkser og en flintdolk tyder på at det kan ha vært bosetning eller gjentatte besøk her helt i slutten av steinalderen, etter at jordbruket ble innført i landet. Kullgroper og slaggforekomster fra jernutvinning i jernalder og middelalder er synlige i landskapet. 12 jernbarrer som lå samlet i et depot har blitt funnet på Teigen. Det viser hvor viktig handelen med jern har vært i bygda. Grunnen til at det er 12 barrer kan være den gamle handelsenheten som ble kalt tylft. Bygdas sentrale beliggenhet er blant annet illustrert ved det rike gravfunnet fra merovingertid (600-tallet) på Ljotegard, med to spyd, pilspisser, beltestein og hestesko. Uvdal stavkirke ble trolig bygd på slutten av 1100-tallet på samme sted som en tidligere kirke. Den har opp gjennom århundrene blitt ombygd flere ganger. Kirken har tidligere vært soknekirke for hele Uvdal (tidligere kalt Opdal), Dagali, de østre delene av Skurdalen, Tunhovd og Vikangrend. Et særegent fenomen i deler av Kirkebygda er de såkalte totunsgårdene, der hver gård har to tun. I Øygardan, mellom Fønstelien og Fønnebø er det flere slike gårder. Det øverste tunet inneholdt alle hus som var vanlige på en gård, mens det nederste, kalt ”jorde”, manglet stabbur, eldhus, smie og badstue. Husene i «jordet» var dessuten mindre enn husene i hovedtunet. Det kunne være en høydeforskjell på opp mot 100 meter mellom de to tunene. Jordesgården var bebodd etter hjemreise fra setra og fram til fôret her nede var oppbrukt. En årsak til flyttingen mellom de to tunene var at det var lettere å flytte folk og dyr enn å frakte avling og gjødsel i bratt terreng. Skikken med å ha to tun kan gå tilbake til middelalderen. De fleste husene som står i jordesgårdene i dag er mest sannsynlig bygd på 1800-tallet. Det gamle flyttesystemet holdt seg fram til 1950-åra.