Den egentlige Steinssletta er et fulldyrket slettelandskap 70–80 moh. med de største og eldste gårds tunene på mindre høyder. Landskapet rundt Norderhov kirke stiger slakt og jevnt opp mot Tanberggårdene i nord. Også her er det meste av arealene fulldyrket. Innenfor området er det flere mindre åser og høydedrag, som er delvis skogkledde. I den største av dem, øst i landskapet, ligger Hurumåsen/Burudåsen naturreservat, en urterik kalkfuruskog. Ringåsen, som for en stor del er bebygd med nyere villaer, er det eneste området som har noe bebyggelse uten tilknytning til jordbruk. Jordbruksarealene benyttes i hovedsak til korn, oljevekst og frøproduksjon, men det er også noe bær, potet og grønnsaksproduksjon. Det er få husdyr og derfor lite beitemark. Men i Steinsvika ble det for få år siden ryddet gjengrodde strandenger, som nå beites. Det er også beitedyr på Mo og Bjørke, og det er ryddet gammelt beite på Bjørnstad. KULAlandskapet inneholder mer enn 70 gårder av ulik størrelse, fra storgårder i Buskerudsammenheng til tidligere husmannsplasser. De fleste gårdene er av gjennomsnittlig størrelse og har tun med variert bebyggelse. De større gårdene har et relativt stort antall verneverdige bygninger, spesielt våningshus, sidebygninger og stabbur. Driftsbygningene er i større grad ombygd. De fleste gårdene har tuna på høydedrag, mens mange av plassene ligger lavere i landskapet og i utkanten av dyrkamarka. Mange av de tidligere husmannsplassene, som etter hvert ble småbruk, har bebyggelse fra midten av 1900-tallet. Enkelte gårdstun har fått sin nåværende plassering ved en omfattende utskifting som foregikk omkring 1900. Seks gårdstun måtte flyttes og et tjuetalls bruk fikk endret sine grenser. Steinssletta er et jordbrukslandskap med røtter langt tilbake i tid. De fleste gårdene er kjent i skriftlige kilder fra 1300-tallet, men arkeologiske funn viser at mange av dem er langt eldre. Ringerike er mye omtalt i sagalitteraturen, og flere av våre mest sentrale konger med tilknytning til rikssamlingen har forbindelse med Stein og Steinssletta. Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, skal ligge gravlagt i Halvdanshaugen. Etterkommerne hans, Olav den hellige og Harald Hardråde, skal også ha vokst opp på Stein. Dette, sammen med de tallrike kulturminnene fra jernalderen, viser hvor sentral Stein og området rundt har vært i vikingtid og tidlig middelalder. Flere av de større gårdene på høydedragene har både gravfelt og enkeltstående gravhauger. Disse representerer sannsynligvis de siste restene av tidligere bortpløyde gravfelt i det fulldyrkete landskapet. Halvdanshaugen, med en diameter på over 50 meter, gjør den til en av få storhauger i Skandinavia. Haugen har to byggetrinn, det eldste fra 300–400-tallet, det yngste fra 800–900-tallet. Andre byggetrinn passer bra med tida rundt Halvdan Svartes død. Gården Stein har vært et viktig knutepunkt langt tilbake i tid. Den gamle allfarveien passerte gjennom tunet på gården, og her skjedde skiftet fra land til vanntransport. Stein fortsatte å være en storgård utover i middelalderen, og på 1100-tallet ble en liten kirke i stein, viet til St. Olav, oppført på gården. Den var først privatkirke, men ble seinere soknekirke for Stein sokn. Etter en brann på 1600-tallet falt kirken i ruin. De fleste husmannsplassene under Stein ligger på den andre sida av åsen som avgrenser Steinssletta mot sør.
Tanberg lenger nord regnes som en av de eldste gårdene i Norderhov. På en høyde med vidt utsyn mot Røyse og Steinssletta ligger gravfeltene på Tanbergmoen og Stavhella. Hver av dem inneholder et tjuetalls gravhauger fra jernalderen. På 1200-tallet var Tanberg et av de viktigste lendmannssetene på Østlandet. Et vitnesbyrd om gårdens storhet var kapellet fra 1100-tallet, som forfalt på 1300-tallet. Opprinnelig var Tanberg et stort gods, som ble mer og mer stykket opp framover mot 1600. Tunet på Mo har flere verneverdige bygninger, og tilknytning til dikteren og eventyrsamleren Jørgen Moe. Mange eventyr har nok inspirasjon fra dette landskapet. Norderhov middelalderkirke med prestegården rett ved siden av ligger sentralt i landskapet. Hovedbygningens eldste del er fra 1635.