Den sørligste delen av landskapet danner avslutningen av den brede oppdyrka dalen langs nedre del av Simoa. Haugfossen markerer et skille mellom jordbrukslandskapet i nord og den smalere dalen med delvis skogkledde bratte dalsider de siste kilometerne før Simoa renner ut i Drammenselva ved Åmot. På sørsida av elva ligger Fossum, som må ha vært den største gården i området lenge før Blaafarveværket ble anlagt. De to tunene på Fossum og Nyfossum ligger på et platå 110 moh., omgitt av et sterkt nedskåret ravinelandskap. På nordsida av elva er Kopland den nederste gården i et stort sammenhengende jordbruksområde som strekker seg langt inn i Sigdal kommune. Området mellom Haugfoss og Skuterudflata er et markert skogkledd åslandskap med Hoggvarden 437 moh. som det høyeste punktet omtrent midt på.
Åssidene er til dels svært bratte. Den nordligste delen er kalt Gruveåsen eller Skuterudåsen, og her ble det funnet malm i 1772. Forekomsten var drivverdig. Den første tida ble malmen utvunnet fra åpne dagbrudd. Seinere foregikk utvinningen i underjordiske gruver. Funnet av koboltholdig malm var grunnlaget for at Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble etablert i 1776. Den blå koboltfargen var svært ettertraktet på det internasjonale markedet. I deler av perioden 1773–1898 var Blaafarveværket en av verdens største koboltpigmentprodusenter. Fargen ble benyttet i papir, porselens og glassindustrien. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarge til Kina og Japan. Koboltindustrien på Blaafarveværket utviklet seg til en stor virksomhet med over 1000 ansatte, og omkring 1840 var Blaafarveværket Norges største bergverk. 122 år med suksessrik industrihistorie tok slutt i 1898. Da ble Blaafarveværket nedlagt grunnet dårlige konjunkturer. Den kunstige og mye rimeligere blåfargen ultramarin utkonkurrerte Blaafarveværkets koboltblått. Blaafarveværket var en stor arbeidsplass og det ble etablert mange, og etter forholdene gode, sosiale ordninger for arbeiderne. Det var sykelønn, fattigkasse og pensjonsordninger. Det ble bygd arbeiderboliger og flere av disse er bevart. Direktørboligen på Nyfossum er i dag en del av Blaafarveværket museum. Dagbrudd, gruveganger og store berghalder (slagghauger) er bevart. Bygningene i området er nyere rekonstruksjoner av opprinnelige bygninger. Mellom gruvene og verksområdet på Sand ble det bygd veier for transport av malmen. Den ble fraktet til pukkverkene for knusing og vasking før det så ble fremstilt blåfarge gjennom en kjemisk prosess på Blaafarveværket på Sand. Den historiske infrastrukturen danner et nettverk av stier, veier og Haugfoss bru som binder gruver, pukkverk, boplasser og foredlingsverk sammen. Flere er i dag tilrettelagte kulturstier og kjørevei, som Malmveien fra 1836. Selve Blaafarveværket der blåfargen ble framstilt, ble plassert på Sand rett nedenfor Haugfossen. Fossen med sin fallhøyde på 39 meter, var sentral i drifta av Blaafarveværket. Vannet ga energi til fargemølla og et pukkverk. En rekke bygninger og installasjoner ble oppført på Sand, blant annet glasshytte, scheidehus, arsenikktårn, smie og bødkerverksted. Mange av bygningene er helt eller delvis bevart og fungerer i dag som museumsbygninger. Flere av dem er fredet.
Bygningsmassen og gruvene ble i 1970-åra overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som industrimuseum og kunstgalleri, der kunst og kultur er en integrert del. I dag er Blaafarveværket et av Norges best besøkte museer.