Landskapsrommet som løkkelandskapet ligger i er en relativt vid dal med for en stor del bratte skogkledde lier på begge sider. Landskapet her skiller seg klart ut fra ravinelandskapet i Sandsvær sør for byen og på elveslettene i Flesberg nord for byen. Kongsberg, en middels stor by, preger i høy grad dalbunnen med sin bymessige bebyggelse i sentrum, omgitt av nærings og boligområder. I det som i dag utgjør byområdet har det tidligere i utstrakt grad vært drevet aktivt jordbruk i småskala omfang: ei løkke med fôr til ku med kalv, noen høner, gris etter hvert, og små, men omhyggelige dyrkete kjøkkenhager. På Vestsida, opp mot Gruveåsen, er det noen få store løkker som beites og derfor holdes åpne. De fleste andre løkkene ligger i relativt bratt terreng og er i dag skogkledde. Rydningsrøyser, åkerflater, noen tufter og et stort antall steingjerder, dels langs fe gatene, forteller om bruken av området. Det som skiller løkkene fra andre typer jordbruk er at den enkelte løkke er er ganske liten, men de ligger tett sammen. Opprettelsen av Kongsberg Sølvverk i 1623 og grunnleggelsen av bergstaden Kongsberg året etter, har betydd mye for både Kongsberg som by og landskapet rundt. Kongsberg var den viktigste byen i Buskerud på 1600-tallet, og var i 1769 landets nest største by med 8.000 innbyggere. Helt tilbake i sølvverkets eldste tid begynte sølvverksarbeiderne å rydde og gjerde inn jordstykker, kalt løkker, for å skaffe seg et tilskudd til husholdningen. Det første løkkene ble etablert så tidlig som 1628, da verket ga tillatelse til å innhegne mindre arealer til løkker. Arbeiderne eide løkkene, men måtte betale en årlig avgift til Sølvverket. I 1769 var det 246 inngjerda løkker brukt av bergverksarbeiderne. Samme år ble det ved kongelig resolusjon fastslått at hver løkke skulle innhegnes med steingjerder. Årsaken var Sølvverkets monopol på skog og trevirke. Også ferdselsveiene, fegatene, er avgrenset med steingjerder. Det var ikke tillatt å bo på løkkene, men arbeiderne kunne sette opp løer for oppbevaring av avling og redskap. Løkkene på østsida av Lågen lå på private eiendommer, mens Sølvverket var grunneier på vestsida. Mellom løkkene vest for Lågen og gruveområdet var, og er, det et klart skille. Det er ytterst få løkker i gruveområdet. Det finnes flere skjerp og gruver inne i dette landskapet, der noen også ligger tett innpå steingjerdene. Flest er det i lia fra Skavanger opp på Haus Gabel-åsen, der det finnes en rekke skjerp og noen få gruver. Løkkene ble brukt av gruvearbeiderne, men også andre arbeidere, håndverkere og kjørselsfolk hadde store løkker. Høyere sosiale grupper som borgere og funksjonærer, overtok mange løkker på 1700-tallet og brukte dem til lystgårder. Disse utgjorde en vesentlig del av løkkeeierne, særlig i seinere faser. Landskapet består av følgende løkkeområder: Løkkene på Storåsen grenser helt inntil bebyggelsen på Vestsida med bratte skogkledde åssider både mot øst og vest. Toppen av åsen ligger på 337 moh. De fire største og minst gjengrodde løkkene innenfor landskapet ligger i dette området. Svartås omfatter den relativt bratte skogkledde østvendte lia mellom Funkelia i nord og Moane i sør, avgrenset av Sørlandsbanen i øst og sør og Kongsberg Sølvverk kulturmiljø i vest.
Kampestad ligger nordøst for bybebyggelsen nord for Raumyr. De nederste delene av løkkelandskapet er bygd ut fra 1970-åra fram til rundt 2015. Det gjenværende landskapet inneholder relativt få løkker, som er anlagt ganske seint. Gamlegrendåsen utgjør det største området, men store deler består av et relativt flatt skoglandskap med få løkker. I boligfeltet Gamlegrendåsen er fegatene i hovedsak bevart, mens selve løkkene er nedbygd.