Landskapet ligger i overgangen mellom lavland og fjell, med gruvebyen Knaben øverst i Knabedalen, på 630 meter over havet. Knabeheia ligger 800–1000 moh. KULA-området strekker seg gjennom heiområdene nord og sør for Knaben. De opprinnelige gårdene på Knaben ligger fem kilometer vest for gruvebyen, mens stølene ligger på nordsiden. Gruvebyen og gruvene ble etablert på grunnlag av forekomsten av molybdenglans. Før malmen fra Knaben fikk industriell betydning mot slutten av 1800-tallet, drev bøndene en enklere form for utvinning av malm. Sporene etter denne virksomheten finnes spredt rundt i landskapet. Ved Grunnevassknuten ligger malmen synlig i dagen, og driften her krevde dermed ikke særlig ressurser. I 1730 kjøpte presten Mathias Poulsen i Bakke sogn det som den gang ble kalt blyerts fra Knabeheia, til bruk som skriveredskap. Det skal tidligere ha eksistert en oppfatning om at malmen inneholdt sølv, senere blyerts. Malmen i naturlig tilstand kunne uansett brukes til å skrive med, til ovnsfarge og til kjerrehjulsmøring. Den tidlige gruvedriften var en viktig bigeskjeft for bøndene i området. Sirdølen og entreprenøren Per Iversen Ousdal startet opp med det vi kan kalle moderne gruvedrift i 1885. Den tre kilometer lange veien fra gruvebyen og nord til gruven Knaben I var en ridevei opp Ørnehomsrinden, men i årene 1913–1915 ble det også bygd en kjerrevei. Begge veiene blir i dag brukt som turveier. Knaben I ble drevet periodevis fram til 1918, i tillegg til noe virksomhet rett før andre verdenskrig. Ved Kvina gruver, litt lenger nord, var det full drift i årene 1908–1919. Gruven var også i drift en siste periode i årene 1952–1955. Molybdenglans var ettertraktet og verdifullt under de to verdenskrigene, som tilsetningsmiddel i stålproduksjon for å tilvirke et sterkt, seigt og motstands dyktig stål. Under første verdenskrig ble alt som ble produsert solgt til engelskmennene, og det ble driftet flere gruver på heiene både nord og sør for Knaben II. Foruten Knaben I og Kvina gruver var det også utvinning av molybden i Sandtjødn, Ørnehommen, Litle Knaben, Roma, Benkehei, Hommen, Bragold og på Risnafeltet. Da første verdenskrig tok slutt, ble de fleste av disse gruvene nedlagt. Alle bygninger knyttet til drift og bosetning ved gruvene oppe i heia er borte, men i terrenget finnes skjerp, stoller, synker, tipper og grunnmurer. Den blågrå glinsende molybdenglansen ligger noen steder åpent i dagen. Flere av gruvene hadde egne kraftverk. Grunnmurer og stemmer (demninger) fra disse er bevart i terrenget. Dagens gruveby ble etablert i tilknytning til driften av den yngste gruven, Knaben II. I Knaben II var det full drift i hele perioden 1923–1973. Fra starten kom arbeiderne gjerne fra nærliggende bygder. Under andre verdenskrig tok okkupasjonsmakten direkte kontroll over gruvedriften og supplerte arbeidsstokken med russiske krigsfanger. To ganger ble Knaben bombet av allierte fly for å hindre produksjon av molybdenglans til den tyske krigsindustrien. Det ligger fortsatt bomberester flere steder i terrenget, og deler av en bombe står oppstilt foran gruvemuseet. Rundt Knaben II er det rester etter tyske skytterstillinger og grunnmurer etter tyskerbrakker. Etter andre verdenskrig var det vanskelig å rekruttere arbeidskraft lokalt og mange nordlendinger fikk nå jobb i gruvene. I denne perioden ble bedre boliger bygd ut og andre sosiale tiltak gjennomført. Den nedre delen av gruvebyen ble bygd opp med enkle typehus. Like før gruven ble nedlagt i 1973, kom ny fylkesvei og ny skole. Selve gruven består av et digert dagbrudd og flere stoller som går dypt inn i fjellet. Utenfor gruven står det karakteristiske vaskeriet med heishus og heistårn, som er blitt et symbol og et landemerke. Hele Litla Knabetjødn og halve Stora Knabetjødn ligger fylt av gruveslam, kalt Sanden. Knaben var et livskraftig samfunn, og i lange perioder lå folketallet på over 400 personer. Gruvebyen er i dag uten fastboende. I den gamle delen finnes flere karakteristiske bygninger, blant annet kontorbygget, landhandelen, Folkets hus, direktørboligen, kapellet og ungkarsbrakka. I kontorbygget er det etablert et gruvemuseum. Landhandelen er i drift med kundegrunnlag fra leirskole, turisme og en utstrakt fritidsbruk av hus og hytter.