Skrukkelia er et dalføre med den lange Skrukkelisjøen som et sentralt element. I liene ned mot Skrukkelisjøen er det flere gårder med innmark. Sjøen er omkranset av sammenhengende skogsområder med bevarte spor etter bosetning. Her er det spor etter skogfinsk bosetting, seterdrift og skogbrukssamfunn under Mathiesen Eidsvold Værk. Fra stiene i området kan en se spor etter bosetningene med ødeåkre, åkerterrasser, steingjerder og hustufter og også en del stående bygninger.
I Skrukkelia regnes de fleste gårdene eller plassene som finneplasser. De første skogfinnene kom til Skrukkelia så tidlig som på 1630- tallet. Da hadde området ligget øde siden middelalderen, så skogsområdene var fylt med ressurser. På de mange ødegårdene fra middelalderen var jorda lett å ta opp igjen, og det var først og fremst her finnene valgte å bosette seg. Ut fra skriftlige kilder kan det se ut som det var tidligere skogfinsk bosetning i Skrukkelia enn på Finnskogen. Dette kan ha sammenheng med at det i denne perioden var krig med Sverige, og at grenseområdene derfor ikke var egnede for bosetning. Skogfinnene spilte en viktig rolle i oppdyrking og befolking av flere grender i Hurdal. I starten drev de svedjebruk, men mye tyder på at de i Hurdal raskt gikk over til lokale driftsmåter og endret byggeskikk. Det er ikke påvist rester etter finsk tun-struktur eller finsk byggeskikk i de bevarte tuftene. Andre tradisjoner ble beholdt og gitt videre, for eksempel er fletting av bjørkenever et lån fra finnekulturen. Finnene har satt dype spor i bygdas historie og er stamfedre og stammødre for en stor del av dagens hurdølinger.
Finneplasser finnes i store deler av Skrukkelia. I nord og nordvestenden av Skrukkelisjøen ligger for eksempel finneplassene som kalles Skrukkeligårdene. Det er fortsatt mange finnenavn som er i bruk i Skrukkelia, et av dem er Sylta ved gården Lundberg, som trolig kommer fra det finske silta, som betyr bru eller vadested.
Det er synlige tufter på flere av finneplassene, blant annet på Vollenga og Lundberg. Det er trolig spor etter badstuovner enkelte steder, men det er ellers ikke rester etter finsk byggeskikk, som for eksempel røykstuovner, i Skrukkelia. Landskapet med skogen og bosetningssporene representerer likevel skogfinnene som har satt dype spor i bygdas historie.
Vollenga gård som regnes som en finneplass, ligger høyt og fritt på nordsida av Skrukkelidalføret. Tunet har vært i bruk siden midten av 1700-tallet. Her finnes det fortsatt verdifulle slått- og beitemarker, blant annet fordi gamle driftsformer som slått med ljå og bruk av hest og slåmaskin lenge ble holdt i hevd i det bratte Hurdalslandskapet. Knaisætra i lia sørøst for Skrukkelisjøen, som er fra slutten av 1600-tallet, var seter for Knaigårdene og har 16 godt bevarte bygninger, flere av dem er mer enn 150 år gamle. Knaisætra er den største og best bevarte setervollen i Akershus, selv om den opprinnelig var noe større enn det som er bevart i dag.
Lundberggårdene er blant de eldste gårdsbruka i Skrukkelia. I 1698 ble Lundberg delt i to bruk, Oppistua og Nistua. Det er bevart flere gamle hus omgitt av gammel kulturmark. Fra 1600-tallet og fram til 1970-tallet har brukerne vært husmenn, leilendinger og til sist forpaktere av sine bruk. Gårdene var i Mathiesenfamiliens eie fra 1788 til 1970-tallet da brukerne kjøpte av Mathiesen. Like ved gården ligger vakre Skrukkeli kapell fra 1923 langs fylkesveien. Kapellet ble tegnet av Henrik Nissen og ble oppført som en gave til Skrukkelia-folket av kammerherre Haaken Mathiesen.
Skogsarbeid har vært en viktig næring og Lundberggårdene representerer derfor viktige sider i dalens kulturhistorie. Embretsætra ble brukt som sagmesterbolig fra 1769, og er knyttet til skognæringen. Den er et godt eksempel på en husmannsplass fra midten av 1800-tallet, der alle husene trolig er eldre enn 1850 og i uendret stand. Embretsætra ligger øst for Skrukkelisjøen og var seter for Gjøding på 1660-tallet. Andre spor etter tømmernæringen er fløtevannsdemningen Ostetjernsdammen. Den ble bygget for å heve vannstanden og øke vanntrykket ved fløting nedover Osteelva til Skandølam vest for Skrukkelisjøen. Skrukkelia hadde også betydning for Glassverket Hurdal Verk (1755-1895). I tillegg til Hurdals vannkraft og trevirke til brensel var kvartsforekomstene i fjellgrunnen i Skrukkelia avgjørende for verkets produksjon.
Store skogområder i Skrukkelia og området rundt Øyangen ble i løpet av 1700-tallet kjøpt av handelshus i Christiania, fra 1860-tallet ble skogseiendommene i Skrukkelia en del av Linderudgodset. Eiendommen ble ytterligere utvidet da Mathiesenfamilien kjøpte Eidsvoll Verk i 1893 og Hurdal Verks skogeiendommer i 1896. Mathiesen Eidsvold Værk (MEV) eier fortsatt mer enn 3/4 av all skog i Hurdal. Mathiesen Eidsvold Værk kjøpte også en rekke gårder fra 1869 og fram mot 1900-tallet og hadde mange leilendingsbruk. I 1923 og 1955 ble deler av noen gårder og leilendingsbruk solgt til brukerne, og i denne prosessen oppstod det noen konflikter mellom grunneier og brukere.