Vorma har sitt utspring ved Minnesund i Mjøsa og renner sørover gjennom landskapet, nesten uten fall ned til Svanfossen og tilsvarende videre til der den møter Glomma ved Nestangen. Vorma er bred og dyp og i flomtider er den landets mest vannrike elv. Navnet kommer av at vannet i elva er varmere om vinteren enn i mange andre vassdrag og er sjelden islagt.
Landskapet langs elva består av hav- og fjordavsetninger med leirjord, enkelte elveterrasser og dype, bratte raviner med åer og evjer og mye tett vegetasjon. Ravinelandskapet er stedvis bakkeplanert og fulldyrket. Opp fra ravinene flater terrenget ut til store moer med fin sand og mjele (silt) oppå leira. Sør for Svanfossen vider Vormadalen seg ut med store, sammenhengende jordbruksarealer, der gårdsbruk med korndyrking fortsatt dominerer.
De aller fleste gårdene i Vormadalen ble ryddet i jernalderen. Gårdsnavn med røtter fra jernalderen, gravhauger og andre arkeologiske funn, vitner om lang tids bosetting og bruk av landskapet. I middelalderen ble det bygget kirke på Fenstad og det ble ryddet flere gårder. De første gårdene i Vormadalen, som ble anlagt i jernalderen, lå på rekke langs begge sider av elva der den mest næringsrike jorda finnes.
På 1600-1700-tallet ble det bygd mange nye bosteder. De fleste ble bygget som plasser på eiendommene til de gamle gårdene, i utkanten av jorder og i skogkanter, i hageskog og bråter eller i elvebakken ned til Vorma. Ved husmannstellinga i 1804 var det så mange som 410 husmannsplasser med jord i Nes. Husmannsvesenet var en viktig del av bondesamfunnet. Husmannen og bonden var gjensidig avhengig av hverandre, men sosialt var det stor avstand mellom dem.
Flere steder ble plasser samlet i nye grender, som Åland langs Kampåa på østsiden av Vorma der det rundt 1800 var 20-25 plasser. Ved Kampåa var det tidligere også en rekke sagbruk og møller drevet av vannkraften.
I løpet av 1900-tallet ble mange av husmannsplassene selveide småbruk, noen ble villabruk, og mange ble forlatt og oppgitt som bosteder. I Vormadalen er det i dag noen få plasser igjen der de gamle husene er bevart.
De store, flate mjelestrekningene lå lenge urørt, og det var først på 1900-tallet og særlig etter 1920 at disse områdene ble tatt i bruk, etter hvert som bedre grøfting, kunstgjødsel og bulldoser gjorde dette mulig. I Vormadalen finner vi de største sammenhengende mjelemoene på østsiden av elva. I dag utgjør mjelejorda den største og viktigste delen av jordarealet i Nes.
Etter andre verdenskrig har arealene til korndyrking økt mens husdyrholdet har gått ned. Nes er i dag en av de største kornkommunene på Romerike, og ligger i det som var Akershus fylke som hadde mest kornareal i landet. Jordbrukslandskapet i Vormadalen representerer således Norges kornkammer.
Innenfor dette KULA-landskapet ligger bygda Fenstad som omfatter områder nord og sør for Svanfoss og på begge sider av Vorma. I middelalderen ble det bygd kirke på gården Fenstad, og etter noen hundre år hadde navnet Fenstad fortrengt Vormadalen som bygdenavn. Dagens kirke i Fenstad er en tømret korskirke fra 1703 som erstattet en eldre kirke. Ikke langt fra kirken ligger Huser gård, som var presteenkesete i Nes.
I Vormadalen er det mange store to-etasjes midtkammerbygninger fra 1700- og 1800-tall på gårdene. Dette er en særpreget byggeskikk i dette området, og de er oftest godt bevart. Sammen med røde enhetslåver og gamle stabbur preger de landskapet på begge sider av Vorma. Det er stor kontrast mellom de store midtkammebygningene og husmannsstuene som er bevart på blant annet Veset og Horgen.
Før jernbanen kom til Eidsvoll i 1854 og Årnes i 1862, var elvene på Romerike viktige transportårer. I Vorma var det båttrafikk fra Mjøsa og sørover mot Glomma, og i Fenstad var det sundsted over Vorma ved Husersund mellom Huser og Strøm. Vel så viktig var tømmerfløtingen, som har foregått siden 1600-tallet, og opphørte i 1980.
For å lette båttrafikken ble elva regulert i 1859 med en demning ved Sundfossen i Eidsvoll. I forbindelse med reguleringen av vannstanden i Mjøsa ble Svanfossen lenger ned i elva demmet opp i 1910. Denne demningen hevet vannspeilet nok til å eliminere fallet ved Sundfossen ovenfor. Ny bru over Svanfossen bandt de to delene av Fenstad sammen, og Svanfoss ble et knutepunkt i bygda med damvokterbolig, butikker og sagbruk.
I 1912 ble det åpnet sluse forbi Svanfoss, som da var den eneste fossen i Vorma. Dette muliggjorde båttrafikk mellom Mjøsa og Glomma. I mange år var det livlig båttrafikk, og slusen var i regelmessig bruk. Med bilens inntog sank båttrafikken, og slusen ble stengt på 1970-tallet. Etter aktiv innsats fra lokale krefter ble den gjenåpnet i 1993, og båter kan igjen ferdes mellom Mjøsa og Glomma.