Sør for Hurdalsjøen og Mjøsa, mellom vidstrakte åser i øst og vest, ligger Romerikssletta, dekket med tykke lag av marine løsmasser avsatt under isens siste tilbaketrekking. Her møter moer med store grus- og sandavsetninger de store leirjordsområdene langs elva Leira, som renner sørover mot Øyeren. Landskapet er formet av elver og bekker som har gravd dype raviner i sand og leire gjennom flere tusen år. Ravinelandskapet, med stort naturmangfold, er bevart i et jordbruksområde der det på 1960-1970-tallet ellers var mye bakkeplanering.
Store deler av området er rikt på arkeologiske spor som vitner om bosetting og aktivitet langt tilbake i tid. Her finner vi mange gamle gårdsnavn, et stort antall gravhauger, oldtidsveier, bosetnings- og dyrkingsspor og gjenstandsfunn. Det er også knyttet sagn til flere steder i området; om Raknehaugen og kong Rakne, om slaget ved Låke i 1240, og om bautasteinen Vigsteinen like ved jernaldergravfeltet på Vigsteinmoen, den største samling gravhauger på Romerike.
Jordbruksarealene ligger i hovedsak under marin grense (200 moh), hvor det er stort innhold av næringsrik leire- og siltjord som gir et godt grunnlag for jordbruksdrift. Her har det vært bosetning og jordbruk helt tilbake til yngre steinalder, fra omlag år 2500 f.Kr.
Gårdene har alltid ligget på høydene mellom ravinene og på kanten av sandmoplatået ut mot leirjordsområdene, omgitt av vide jorder med korn og grasproduksjon. I ravinedalene er det dels åpne, terrasserte beitebakker og dels tett, frodig blandingsskog. I Romeriksåsen i vest og på de skogkledde sandmoene i øst, lå gårdenes utmarksområder. Enkelttun dominerer, men det finnes også dobbelttun som på Sø- Kringler med et intakt bygningsmiljø fra 1800-tallet. Det finnes også fellestun og tunklynger, som på Garder like vest for flyplassen, der bosetningsspor og gravhauger gir miljøet stor tidsybde.
De mange husmannsplassene, som ofte lå i ytterkant av gårdsområdene, har også vært med på å prege landskapet. På moene er det et karakteristisk trekk at plasser og småbruk er samlet i klynger og langs veiene.
Områder med -riki i navnet, slik som raumaricii (Romerike), er eksempler på skandinaviske småkongedømmer som vokste fram i folkevandringstid og og merovingertid (400-570 e.Kr.). I merovingertid ble det reist flere storhauger som markerer maktsentra innenfor slike kongedømmer. Haugene dominerte i
landskapet og var viktige religiøse, sosiale og maktpolitiske monumenter.
Den største av disse er Raknehaugen, som også er Nord-Europas største gravhaug. Den ble reist ved Ljøgodttjernet, med stor sannsynlighet i løpet av én vinter og sommer i perioden 533-551 e.Kr. Den har opprinnelig vært over 18 meter høy og 77 meter i diameter og er bygget opp av nær 75 000 tømmerstokker. Det knytter seg mange sagn og historier til haugen. Den sies å være reist over kong Rakne, men han kan ikke identifiseres som en historisk skikkelse. En slik haug vitner om stor makt og kontroll, og har i lang tid påvirket bruken av landskapet.
Området rundt Raknehaugen, hvor rideveien fra Nannestad møtte oldtidsveien mellom Mjøsa og Oslofjorden, var også et viktig knutepunkt i jernalderen og middelalderen. I middelalderen gikk pilegrimsveien til Nidaros gjennom området. I dag går leden lenger øst, men har en avstikker innom Raknehaugen, som i alle tider har vært et lokalt samlingssted. På begynnelsen av 1800-tallet ble Raknehaugen viktig for den oppblomstrende historiske og nasjonale interessen i lokalsamfunnet.
Gården Hovin, sør for Raknehaugen, har et navn som betyr enga ved hovet. Navnet indikerer at gården var et førkristent politisk og religiøst senter. Rike arkeologiske funn fra de omkringliggende gårdene viser at befolkningen har hatt tett kontakt med eliten i resten av Nord-Europa gjennom eldre jernalder (500 f.Kr. - 570 e.Kr.) i middelalderen utgjorde Hovin senter i et storgods. At det ble reist en kirke her forteller om maktkontinuitet gjennom religionsskiftet. Like ved dagens kirke fra 1695 ligger Hovin prestegård og den tidligere sorenskrivergården Hovin østre med fredet hovedbygning.
I middelalderen var det flere kirkesteder innenfor området, og noen av dem eksisterer fortsatt. Blant annet Nannestad kirke som er en romansk steinkirke fra middelalderen. Ved kirkestedene er det gamle veifar, gravhauger og andre arkeologiske funn som vitner om bosetting langt tilbake i tid. Både på Hovin, i Holter og i Nannestad er det prestegårder ved kirkene, og i nærheten har det vokst fram små bygdesentre. Øya – Nordre Eik er et sjeldent godt bevart ravinelandskap med både biologiske og kulturhistoriske verdier. Gårdene ligger her på et dels sanddekt leirplatå, og utgjør kjerneområdet i et sammenhengende ravinelandskap langs Leira. Her opprettholder beiting et åpent landskap og ivaretar den rike vegetasjonen i området.
Langs Leira er det flere fossefall som tidligere ble utnyttet til kvern-, mølle- og sagbruk. Det viktigste fossefallet for sag- og møllevirksomhet var Kråkfoss lengst sør. Leira ble også brukt til tømmerfløting helt fra 1600-tallet, muligens enda tidligere, selv om lite vannføring og langt og kronglete løp var en utfordring. Tømmeret ble fløtet nedover til de mange sagbrukene langs elva eller helt ned til lensene lenger sør.
Nærheten til Gardermoen, som har vært landets største ekserserplass og fra 1998 Norges hovedflyplass, har preget området økonomisk, kulturelt og sosialt. Ekserserplassen var en betydelig faktor for etablering av boligbebyggelse og mindre håndverksvirksomheter. Nært opp til og langs veiene som førte til militæranleggene dukket det opp mange husmannsplasser og småbruk som hadde ekserserplassen som en av sine forutsetninger. Gårdene i området leverte også landbruksvarer til militæret.