Landskapet på Utsira forteller historien om kystfiske og småskala landbruk helt fra steinalderen og frem til i dag. Utsira kan karakteriseres som et åpent og småkupert landskap med lave koller, smådaler, viker og med enkelte sitkagranplantinger. Øya er ikke mer enn nærmere tre kilometer på tvers, og i det åpne landskapet er kystlinjen aldri langt unna. De tette sammenhengene og nærheten til storhavet, med himmel og hav på alle kanter, forsterker landskapstrekkene og gjør Utsira til et særmerkt område med stor opplevelsesverdi knyttet til kystkultur og kystidentitet.
Dagens bosetning ligger i havnene Sørevågen og Nordvikvågen og i Siradalen, det dyrka daldraget midt på øya hvor småskala bebyggelse ligger omgitt av dyrka marker. I havnene finnes autentiske sjøhusmiljø med et høyt antall verneverdige bygg, mens havneanleggene i Nordvikvågen og Sørevågen er Norges første statlig finansierte havneanlegg, gravd ut for hånd i perioden 1865 til 1870. Grunnen til at Utsira fikk Norges første statlige fiskerihavn var at øya lå så sentralt i forhold til de rike sildefiskeriene mellom Bergen og Stavanger i perioden 1850 til 1930.
Kirka fra 1785, på et kirkested fra middelalderen, ligger fint i le i daldraget, nedenfor den småknausete stivgrasheia i Vestramarka. Den hvitmalte kirka lyser godt opp i landskapet. På knausene ovenfor kirka, helt på grensen til Vestramarka, ligger fyret. Dette er Norges eneste tvillingfyr, lagt på Utsiras høyeste topp (71 moh) og godt synlig fra hele øya. På Børje, den høyeste toppen på andre siden av Siradalen, ligger loshytta, som vitner om den viktige losvirksomheten på øya. Her ligger også en bygdeborg fra jernalderen. I kontrast til det oppdyrka daldraget midt på øya, ligger de åpne og til dels nakne og ekstensivt beita kystlyngheiområdene mot øst (Austramarka) og en mer gressdominert hei mot vest (Vestramarka). Ressursene i utmarka på Utsira har alltid vært viktig for husholdet på gårdene. Utmarka ga beite for dyrene og skaffet vinterfôr til husdyra fra myrslått, samt brensel i form av torv. Et langvarig og intensivt torvuttak har satt et sterkt preg på Utsiras landskap, og er synlig i Austramarka i dag. Landskapet i heiene preges også av høye steingarder, bygget på slutten av 1800-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet.
Kulturlandskapet på Utsira er i dag i aktiv bruk til beite. I dette godt skjøtta beitelandskapet finnes flere gårdsanlegg og et særlig stort antall hustufter fra jernalder. I Vestramarka ligger minst åtte hustufter fra folkevandringstid, i et åpent landskap med god utsikt til havet. Tuftene ble undersøkt av arkeologen Jan Petersen på 1930-tallet. De fleste av hustuftene på Utsira er mye mindre enn hus fra samme tid andre steder i Rogaland, noe som kan skyldes flere forhold. Tuftene ligger i skrinne områder der det har vært lite dyrkingsjord og hovednæringen må derfor ha vært fiske og fangst. Husdyrhold og korndyrking har bare vært et lite, men viktig supplement til husholdningen.
I Austramarka preges landskapet i særlig grad av steingjerder og spor etter gamle driftsformer. Her finnes også flere forhistoriske gårdsanlegg, fjæremannstufter og enkelte boplasser fra steinalderen. Få av disse tidligste boplassene er vitenskapelig undersøkt, men en av dem ble utgravd i forbindelse med etablering av to vindturbiner langs den nordøstlige kyststripen på øya. Boplassen gav unike funn fra ti tusen år tilbake. Det ble blant annet funnet en steinsatt gulvplatting, noe som er svært sjeldent å finne på så gamle bosetninger.
Måkehusene, i bruk til fangst av måker, finnes få andre steder i Norge. På Utsira finnes et særlig stort antall av disse særmerkte bygningene. Det er registrert nærmere 60 tufter etter måkehus på øya. De ligger spredt rundt i terrenget både i Vestramarka og i Austramarka. Tuftene fremstår som små rektangulære steinkonstruksjoner og måler ofte om lag 3x4 meter. I måkefellene ble det lagt ned mat som åte. Måkefjærene ble primært anvendt til dyner og puter, men i perioder ble fuglene også brukt til mat. Flere av måkehusene har vært i bruk fram til slutten av andre verdenskrig, men det er usikkert hvor langt tilbake i tid fangstmetoden går.