Sjernarøyene ligger i et flott landskapsrelieff med Ryfylkefjellene som bakgrunn mot nord og øst. Det finnes spor etter jordbruksdrift tilbake til eldre bronsealder på disse øyene. Området preges av fiskerbondens småskala landbruk og kystkultur, med gårdstun og naustmiljø som innordner seg fint i det bølgende og småknausete landskapet. Vekslingen mellom skjærgård og jordbrukslandskap gir stor grad av variasjon og særpreg. Dette er bakgrunnen for at Sjernarøyene ofte karakteriseres som de vakreste øyene i Ryfylke. Lange steingarder snor seg mange steder over markene, i tillegg er steinnaust og steinbygninger også et karakteristisk trekk. Naustene ligger både enkeltvis eller mer samlet som i Lundarvågen, Eik og ved Hidlesundet. Det er flere eksempler på fint tilpassa tun med tradisjonell bygningsmasse bevart, blant annet på Tandravoll og Lund på Kyrkjøy, på Furre og Austre Bjerga på Bjergøy og på Nord Hidle. Ryfylkes mest kjente forfatter, Alfred Hauge (1915-1986), skildrer landskapet på Sjernarøyene og menneskene her. Han vokste selv opp på Kyrkjøy innenfor den kristne lekmannsbevegelsen. Forfatterskapet skildrer sentrale tema i Ryfylkekulturen, som bedehusmiljøet og fiskerbondens trange kår. Flere av øyene har en karakteristisk «hatteform», som er med på å skille øyene i Ryfylke fra det ytre øylandskapet og fra skjærgården ellers langs kysten.
Det er berggrunnen, med blant annet glimmerskifer, i kombinasjon med harde gneisbergarter, som er bakgrunnen for de særegne landskapsformasjonene. I tillegg til de markerte høydedragene og toppene, er terrenget gjennomgående småkupert og variert, med dyrka marker mellom knausene og større innslag av beiteområder og skog. Næringsrik berggrunn og et lunt lokalklima gjør at øyene har svært artsrik vegetasjon. Klynger med lauvskog og enkeltstående lauvtrær gir et lunt og frodig preg.
Sjernarøy er i dag ikke-landfaste øyer og har gjennom historien alltid vært avhengig av sjøvegen. Kaiene, handelsstedene og ferjeleiene på øyene vitner om utviklingen av lokalrutetrafikken i Ryfylke fram til i dag. Deler av den eldre bygningsmassen på handelsstedene på Eik og Ramsvig på Kyrkjøy, og Aubøsundet på Bjergøy er bevart. Fram til 1965 var Sjernarøyene en egen kommune, og kommunesenteret for Sjernarøy herred lå på Aubø.
I perioden 1875-1900 skjedde det en betydelig utvidelse og forbedring av lokalrutenettet mellom Stavanger og Ryfylkefjordene. Sjernarøys kommunikasjon ble da åpnet mot omland og by og ble en varig del av dette rutenettet. Man kan trygt si at det lille øysamfunnet hadde en «melkerute» for lokalruteskipene, med anløpskaier på Helgøy, Talgje, Tjul, Eik, Ramsvik, Aubøsund, Nesheim og Nord-Hidle. Med bilens inntog ble øyene tilrettelagt med smale bilveger og alle øyene, med unntak av Nord-Hidle, er i dag knyttet sammen med bruer. Anløpskaiene for ferje og hurtigbåt som nå er i aktiv bruk er derfor redusert til Helgøy, Nesheim på Bjergøy og Nord-Hidle.
Den laftede rennesansekirken på Sjernarøy, fra 1636, bygget på et kirkested fra middelalderen, er et verdifullt og iøynefallende kulturminne. Den ligger fremtredende og åpent til på gården Eik på Kyrkjøy, med vid utsikt over øylandskapet mot øst og mot sør. Kirken og beliggenheten vitner om politisk, religiøs og økonomisk makt. På høydedraget nord for kirka, ligger et forhistorisk gravfelt med flere monumentale gravminner. Langs sund og på nes finnes også flere enkeltliggende gravrøyser med store dimensjoner. Gravene og gravfeltenes størrelse og plassering vitner om maktforhold og kommunikasjon sjøvegen, langt tilbake i tid. Kvernsteinsbruddet på Nord- Talgje var i bruk i perioden omkring 1100 -1600 og fremstår som et imponerende kulturminne, med en mengde synlige spor etter uttak av emner til håndkverner og større vasskverner, langs svabergene på sørsiden av øya.
Noe lenger vest for kvernsteinsbruddet, finnes også flere marmorbrudd som var i bruk fra slutten av 1800-tallet og fram til 1960. Flere av disse bruddene, og utskipingshavnen i Rossmorkvågen, er synlige i dag. Marmoren ble i starten fraktet til utlandet i større båter, og senere med småbåter til Stavanger.
De vakre Sjernarøyene har lenge vært et populært utfartsområde for ferierende båt- og hytteturister. Det var særlig ved dampskipenes inntog, fra midten av 1800-tallet, at Ryfylke for alvor ble et reisemål. Turisme er en del av Sjernarøys historie og identitet, og er i dag en viktig næring for øygruppen. Dette har ført til at flere områder er etablert med hyttebebyggelse og båtmarinaer.