Ytterst i Ryfylkebassenget, mellom fastlandet på Nord-Jæren og på Haugalandet, ligger øyriket Bokn.
Landskapet ligger i den sørlige delen av Vestre Bokn og omfatter flere særegne kulturmiljø knyttet til kystkultur og sildefiske gjennom lange tider. Hognalandsbassenget er grunt, med flere små øyer, holmer og skjær. Sammen med landtunger danner småøyene et lukket basseng. Området i og rundt bassenget er småkupert og knausete uten store høydeforskjeller.
Landskapet er åpent og vegetasjonen består i stor grad av kystlynghei. Det finnes enkelte planta granfelt, men området er i liten grad preget av gjengroing.
Landskapet er lite påvirket av større moderne anlegg og infrastruktur. Deler av området har tradisjonell gårdsbebyggelse i et kystlandskap, der fiske og jordbruk har vært en viktig kombinasjon langt tilbake i tid. Det er funnet spor etter tidlig jordbruk allerede i yngre steinalder på Bokn. Noen steder, særlig i de sørligere delene av Sunnalandsstraumen og på Loten, finnes det enkelte moderne boligfelt og hyttebebyggelse. Fjæremannstuftene ligger uvanlig tett i dette området. Navnet kommer fra «buene (eller tuftene) til fjordmennene». Andre steder på kysten kalles de «strandtufter».
Fjæremannstuftene ligger på begge sider av Hognalandsbassenget og på mange av de mindre øyene i bassenget. Innenfor landskapet er det minst 120 registrerte fjæremannstufter og sannsynligvis finnes det enda flere både innenfor de kjente anleggene og i nye områder. Det er trolig bare på Hvaler i Østfold at det er registrert flere tufter av denne typen. Tufteanleggene som er registrert i Vestland og Trøndelag er langt færre. Tuftene ligger ofte ved grunne, lune våger og gode fiskeplasser. De ligger nær sjøkanten, ofte i ura ned mot fjæra. De omfatter vanligvis samlinger fra to – tre til nærmere 30, men opptrer også enkeltvis. I tillegg til tuftene er det noen steder også registrert båtopptrekk og mulige naust. Tuftenes utforming varierer, men karakteriseres gjerne av at grunnflaten er relativt liten, i hovedsak mellom fem og seks kvadratmeter, og gjerne tilnærmet rund eller kvadratisk. Noen av tuftene er rektangulære, og disse er gjerne delt inn i to rom. Det er stor variasjon i hvor mye arbeid en har brukt på å bygge buene. Noen fremstår som groper i steinura langs strandlinjen, mens andre er tørrmurte steinsettinger med tydelige vegger. Tuftene ligger nær sjøen og antas å være brukt ved fiske, og da kanskje særlig sesongmessig sildefiske. Flere skriftlige kilder kan tyde på at sildefiske har hatt betydning allerede i vikingtiden. Snorre Sturlasson nevner sildefisket i sine kongesagaer, der det blant annet fortelles at «[…] dei sette han anten til sildefiske eller til anna arbeid som dei kunne leva av». Det er ikke gjort undersøkelser i tuftene, men funn i tilsvarende tufter andre steder på vestlandskysten tyder på at tuftene har vært i bruk i jernalder og middelalder. Trolig har de fungert som fiskevær, der langvegsfarende fiskere har hatt tilhold i perioder, blant annet under sildefisket. Det store antallet tufter, ofte samlet i større felt, kan tyde på et stort og organisert fiske langs kysten allerede i forhistorisk tid. Dette kan henge sammen med fremveksten av sterke høvdingdømmer og sentralisering av makt og ressurser.
Sunnalandsstraumen danner et smalt sund gjennom området, mellom Boknafjorden i sørøst og Karmsundet i nordvest. På det smaleste ble det omkring 1870 bygd en kanal for å gjøre det lettere for mindre fartøy å passere mellom Karmsundet og Boknasundet. Strømmen har ført til gode forhold for fisk og lett tilgang på ressurser fra sjøen. Her ligger en rekke nyere og eldre naustmiljø, og ved selve kanalen ligger bebyggelsen tett.
Straumen må ha vært en alternativ led mellom ankringsplassene sør på Bokn og Karmsundet langt tilbake i tid, dette understrekes av gravrøyser som er plassert der de er synlige fra innseglingene til hver ende av straumen. På østsiden av bassenget preges landskapet i større grad enn mot vest av gårdstun og dyrka mark. På Ådnaneset, ytterst mot vest i Sunnalandsstraumen, finnes mange tufter etter et spesielt bonde- og fiskersamfunn som vokste fram her på begynnelsen av 1800-tallet. På det meste bodde det seks familier og over 30 personer her. Foruten ett par stående bygninger, er det i dag bare steinbygde tufter, gjerder, rydninger og innhegninger bevart etter dette samfunnet. De utallige steinstrukturene ligger i et vakkert og åpent kulturmiljø preget av kystlynghei og vitner om hardt arbeid på vegløse gårder med dårlige havneforhold på 18- og 1900-tallet.
Festningsanlegget Klepp fort, ytterst på Loden, var svært viktig for okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Sammen med Fjøløy fort i Boknafjorden og festningsverket ved Skudeneshavn på Karmøy kunne tyskerne sperre innseilinga til Boknafjorden og Karmsundet. Klepp fort er et godt bevart anlegg med rester etter blant annet bunkerser, ammunisjonslager, løpegraver, kanonstillinger, sykestue, oppholdsbrakker og kontrollposter.