Gårdsanlegg med synlige strukturer er et særtrekk for Rogaland og Vestlandet i norsk og nordisk sammenheng. I jordbruksbygda Årdal ligger gårdene på løsmasser, både morenerygger og smeltevannavsetninger, noe som har gitt et rikt jordbrukslandskap gjennom lang tid. Årdal har mange spor fra fortiden, men Nedre Valheim nordøst i Årdalsbygda peker seg ut som en viktig historisk plass. Gården ligger på en markert og dominerende terrasse i den vestlige enden av Øvre Tysdalsvatnet, med fjellet i bakkant og med elva mot sør.
Nedre Valheim står i en særstilling i nasjonal sammenheng med et godt bevart gårdsanlegg fra jernalderen i et sentralt jordbruksområde og med et sjeldent stort mangfold av arkeologiske spor. I tillegg til hustufter, rydningsrøyser, dyrkingsspor og gardfar finnes en stor mengde gravminner, der uvanlig mange er fra vikingtid. Disse tar form av rundrøyser, langrøyser, firkanta røyser, steinlegginger og stjerneforma røyser. Tilgangen til ressurser i fjellet, i elva og i fjorden har gitt bosetningen et rikt og variert næringsgrunnlag ved siden av jordbruket. Dette har vært avgjørende for den akkumulasjonen av rikdom vi ser på Valheim i jernalderen. Fra Valheim kan en følge Storåna innover til Nes. Dalen preges i denne vestlige, åpnere delen av moderne jordbruk, bolig- og gårdsbebyggelse. Fra Nes følger man en fint opparbeidet drifteveg, bygget av svenske rallere på begynnelsen av 1900-tallet. Vegen med tilhørende bro over elva, er et flott ingeniørarbeid som skulle gjøre det enklere å drive sauer fra Årdal, og andre steder i Ryfylke, til fjells på sommerbeite. Den vitner om betydningen av driftingen av dyr, og bruken av ressursene i fjellet. Driftevegen snor seg fint oppover i det dramatiske landskapet. Særlig på fjellgårdene Hia og Viglesdalen, er sporene etter marginal gårdsdrift fremdeles svært synlige. Her finnes spor etter tidligere bruk i form av tufter, rydningsrøyser, innhegninger og steingarder. I Viglesdalen er sporene særlig mange, godt synlige og med stor tidsdybde. Denne fjellgården ligger i et spektakulært landskap, i den østlige enden av Viglesdalsvatnet. Her åpner dalen seg, og mellom de steile fjellsidene ligger gården på en stor gress- og lynggrodd flate omgitt av mer myrlendte områder, myr og bekkeløp. Det har vært bosetning på disse moene helt tilbake til folkevandringstid, omlag 400-500 e.Kr. På 1500-tallet var gården i Viglesdalen den rikeste gården i hele Årdal, og på et tidspunkt var det to gårdsbruk her, med ni tilhørende støler. Gårdene i Viglesdalen brukte i nyere tid blant annet støler i Musdalen, på Stohildler, Stakken og Nilsebu.
Fra Viglesdalen går flere ferdselsveger videre innover i fjellet. Her er det flere spor etter ferdsel og bruk av fjellet, som steinalderboplasser, stølsområder, hellere og dyregraver, blant annet ved Stakken, Storhiller og Nilsebuvatn. Den rikdommen som finnes på fjellgårdene, og i det arkeologiske materialet nede i jordbruksbygda Årdal, kan også knyttes til kontroll av disse ferdselsvegene. Fjellvegen over Ryfylkefjellene spilte for eksempel en sentral rolle for utskipingen av jern fra Setesdal i yngre jernalder. Kulturminnene spredd gjennom dalen, fra Valheim i vest til Nilsebu i øst, viser en tidsdybde i bruken av området fra steinalder frem til de siste stølene gikk ut av bruk. Ikke lenge etter at gårds- og stølsdrift ble nedlagt i fjellområdene, fikk området en bruk som fritids- og rekreasjonsområde med flere DNT-hytter. Turistforeningens løypenett i området følger de gamle ferdselsvegene. Driftevegen mellom Nes og Nilsebu skal få status som historisk vandrerute, et samarbeid mellom Turistforeningen, Riksantikvaren, Hjelmeland kommune og Rogaland fylkeskommune.