Rennesøy med øyene Mosterøy, Klosterøy og Fjøløy utgjør et vakkert og frodig jordbruks- og fiskerlandskap med stor tidsdybde. Landskapet er kontrastfullt og variert. Mastrafjorden løper mellom Rennesøy i nord og de mindre øyene. Mot sørøst på den langstrakte Rennesøy ligger det karakteristiske Rennesøyhornet (234 moh) som er synlig over store avstander i Ryfylke. Den frodige og særegne brattkanten fra de sentrale lyngheiområdene på Rennesøy og ned til Mastrafjorden mot sør, står i sterk kontrast til den flate kystlinjen og sammenhengende dyrka marker på andre siden av Mastrafjorden. Også på nordsiden av Rennesøy er kystlinjen flat og «renner» nærmest ut i sjøen, og er dominert av dyrka areal. Her bryter E39 gjennom jordbrukslandskapet og skiller strandsonen fra den tilhørende gårdsbebyggelsen. På høydedragene på Rennesøy og på Mastravarden på Mosterøy finnes større innslag av kulturbeite, skogteiger og til dels sammenhengende lyngheiområder. Øylandskapet kan ellers karakteriseres som småkupert, men med flere markante landskapsstrukturer, deriblant Mastravarden som er Mosterøys høyeste punkt. Klosterøy og Fjøløy har flere karakteristiske mindre topper.
Øyene har stor variasjon i fjellgrunnen, fra næringsrik glimmerskifer til næringsfattig grunnfjell og sammen med gunstig klima har dette gitt seg utslag i en rik og variert vegetasjon. Trolig har også handelsvirksomheten som har foregått på Utstein kloster hatt betydning for dette mangfoldet, ved at nye planter ble innført.
Den karakteristiske flate og kantete steinen som det finnes så mye av på disse øyene, er god til å bygge med. Lange, markerte steingarder og et stort antall bevarte piggsteinsgjerder er derfor karakteristiske innslag. Den spesielle berggrunnen gjenspeiles også i byggeskikken med en utstrakt bruk av tørrmurer i vegger og støttemurer. Gode eksempler finnes blant annet på Førsvoll og på Helland med flere stående bygninger. Mange steder står bare murene igjen i landskapet.
Øyene ligger strategisk til i grensen mellom åpent hav og innseglingen til fjordlandskapet innafor. Mastrafjorden har vært en viktig skipslei. Det er derfor ikke tilfeldig at landets best bevarte klosteranlegg, Utstein kloster, ligger ved innseglingen fra nord. Her kontrollerte man både leia langs nordvegen, innseilingen til Stavanger og til Ryfylkefjordene. Klostervågen, som i dag er svært grunn, var i tidligere perioder en ideell havn. Da Harald Hårfagre vant slaget i Hafrsfjord, tok han residens på høvdingsetet Utstein. Benediktinermunkene i Stavanger overtok Utstein på slutten av 1200-tallet. Den strategiske betydningen området har hatt opp gjennom historien gjenspeiles også i fortet på Fjøløy, sør for Klosterøya. Fortet ble etablert av tyskerne under andre verdenskrig og skulle, sammen med batteriene på Randaberg og Kvitsøy, forsvare innseilingen til Stavanger. I dag forteller anlegget også om Sjøforsvarets satsning rundt Stavanger etter annen verdenskrig. Her finnes krigsminner og forsvarshistorie i et vakkert og særegent beitelandskap. Øyenes sentrale beliggenhet i forhold til viktige kommunikasjonslinjer, og det fruktbare jordsmonnet, har gitt grunnlag for rikdom og makt over lang tid. Dette gjenspeiles i at tidligere Rennesøy kommune hadde størst tetthet av registrerte fornminner i landet. Området hører også til de eldste lyngheilandskapene i Norge. Mange av fornminnene, som gravrøyser og -hauger, er plassert på særlig synlige steder i terrenget, mange ved skipsleia og ved ankringsplasser. På høyden mellom Vikevåg og Bjerga ligger flere store ødegårdsanlegg i et sammenhengende og godt bevart landskap og ytterst på det karakteristiske Rennesøyhornet ligger en bygdeborg fra eldre jernalder.
Sørbø kirke, langs den særprega kystlinjen på nordsiden av Rennesøy, vitner også om religiøse og politiske maktforhold i middelalderen. Den hvitkalka kirken er en viktig markør som gir sterk historisk forankring til landskapet. Skiferbruddet ved Ertenstein på Sørbø kan også dateres tilbake til middelalderen og har levert karakteristisk grønnlig skiferstein både til Stavanger domkirke, Utstein kloster og Sørbø kirke. Noen av de aller tidligste steinalderboplassene vi kjenner til fra lavlandet i Sør-Norge, Galtaboplassene, ligger i denne delen av landskapet. Denne pionerbosetningen gir området særlig stor tidsdybde. Kystfisket har, ved siden av jordbruket, alltid vært en viktig næringsveg for menneskene på disse øyene. Flere godt bevarte sjøhusmiljø med brygger og båtstøer, på nordsiden av Rennesøy og langs Mastrafjorden, vitner om fiskets betydning. De tradisjonelle naustene med grunnmur av tørrmur, grindkonstruksjon og heller på taket finnes enkelte steder. Samlinger med små tufter i fjæra, både på Reianes, Klosterøy og på Fjøløy kan være spor etter storskala fiske i middelalder og kanskje jernalder. Det store antallet nausttufter fra jernalder og vikingtid i kommunen, blant dem det 28 meter lange leidangnaustet på Sørbø, kan peke mot maktforhold og organiseringen av en sjøkrigsflåte i romertid eller folkevandringstid. Under det store sildefisket fram mot midten av 1800-tallet, ble det reist flere fyr på leia mellom Stavanger og Bergen. Ett av disse fiskerfyra ble reist på Fjøløy i 1849 og er i dag et iøynefallende kulturminne i det flotte beitelandskapet rundt Fjøløy fort.
Den tradisjonelle sammenhengen mellom jordbruk og fiske er godt bevart langs Mastrafjordens nordlige bredd. Her finnes flere eldre sjøhusmiljø i god sammenheng med fint tilpassa gårdstun, både på løsmassene langs fjorden, og på høydedraget over den. Disse miljøene, sammen med de store sammenhengende arealene med kystlynghei, og spor etter nyere tids kulturminner og fornminner, utgjør et verdifullt landskap.