Kvitsøy er et småkupert, åpent og skogløst øylandskap med en sterkt opprevet kystlinje. Mengder av holmer og skjær danner isør et naturlig basseng med flere små viker og trange sund. Småskalabebyggelsen ligger tett i Ydstebøhavn som er den viktigste havnen i dag. Mot storhavet i vest åpner det seg et snaut og bølgende jordbruks- og beitelandskap med spredt gårdsbebyggelse. Basiske grønnsteinsbergarter og fyllitt gir et svært rikt jordsmonn og frodige beiter. Fiske og jordbruk har vært de to viktigste inntektskildene for kvitsøybuen gjennom årene. Gårdene på øya har ofte blitt drevet i kombinasjon med et yrke på sjøen, som fisker eller los. Det ble fisket både sild, brisling, hummer og trålt etter reker avhengig av sesong og tilgang på ressurser. En av Norges største marinemalere, Lauritz Haaland, kom fra Kvitsøy, og gjennom hans malerier skildres Kvitsøys yrende maritime historie. Fiske etter hummer var en næring som ble viktig for samfunnet på Kvitsøy. Fra 1700-tallet ble øya sentral for eksporten av hummer videre ut i Europa. Hummerfisket har alltid vært et rent kommersielt fiske, og det er først og fremst som hummereksportør at Kvitsøy har spilt en dominerende rolle. Den særegne skjærgården gav grunnlag for mellomlagring av hummer før videre eksport til utlandet, og fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til 1950-tallet ble det bygget seks hummerparker på Kvitsøy. Disse er lokalisert i skjærgårdslandskapet utenfor Grønningen, sørvest på øya. Variasjonen i anleggene viser blant annet den historiske utviklingen av hummerparkene, fra åpne parker til overbygde parker med sjøhus, pakkhus og brygge. Her var det god strøm og frisk sjø. Hummerparkene er imponerende byggverk, hver av dem med en størrelse på mellom 600-900 m2.
Tettstedet Ydstebø ligger sentralt i området og representerer den gamle havnebebyggelsen. I havneområdet ligger sjøhus og naust side om side, og i de mer tilbaketrukne smale gatene ligger trehusbebyggelsen tett. Gamlekaien i Ydstebøhavn dannet tidligere et naturlig sentrum for øya. Den ble blant annet brukt som fortøyningskai for bøndene som fraktet sauene til beite på holmene. Kvitsøy fyr troner på toppen av knausene i utkanten av trehusbebyggelsen. Fyret ble etablert som et vippefyr i 1700, men ble modernisert og senere påbygget på 1800-tallet. Fyret er i dag fredet og er det eldste i Norge som fremdeles er i bruk. Trafikksentralen fra 2003, som overvåker sjøtrafikken, er oppført på en høyde ikke langt fra fyret, og er godt tilpasset terreng og byggeskikk. Fyret og trafikksentralen er signalbygg som formidler viktige deler av Kvitsøys historie som landemerke og vaktpost ytterst mot Nordsjøen. Det har vært drevet jordbruk på Kvitsøy siden bronsealderen. Jordbrukslandskapet på Kvitsøy karakteriseres av et åpent og småskala, grønt og frodig beitelandskap med lange steingarder, og særegne piggsteinsgjerder. Både steingardene, klynger med mindre vegetasjon, og gårdstunene trer tydelig fram i det åpne landskapet. På de små øyene utenfor Ydstebøhamn, ligger flere forhistoriske gårdsanlegg, med synlige hustufter, steingarder, åkre og rydninger.
Anleggene viser at jordbruket har lange tradisjoner på Kvitsøy, og at det har beitet sauer på disse øyene og holmene helt tilbake til jernalderen. Flere av disse boplassene har også et uvanlig stort antall tufter, noe som kan peke mot en annen bruk, for eksempel i sesonger med intensivt fiske. Den skjerma beliggenheten i skjærgården, uforstyrret av moderne inngrep, gir en unik kontekst til disse anleggene fra jernalderen.
Kvitsøy har alltid hatt en svært strategisk beliggenhet for å kontrollere skipsleia, samtidig som det her har vært tilgang på gode, beskyttede havner. Dette ar ført til at den lille øya i havgapet har vært et sentralt møtested og en viktig havn i flere perioder av historien, helt tilbake til vikingtiden. Denne tidlige historien er først og fremst synlig på den østlige delen av øya, som ikke er en del av KULA-området, der steinkorset på Krossøy og St. Clemens kirkeruin fra vikingtid og middelalder befinner seg.
Den strategiske beliggenheten førte også til at Kvitsøy var en viktig forsvarspost for tyskerne under andre verdenskrig. Det første permanente kystbatteriet som ble bygget i Rogaland ble etablert av den tyske marinen på denne vestlige delen av øya, for å kontrollere Boknafjorden og sjøvegen inn til Stavanger. I det småknausete landskapet finnes det spor etter seks luftvernkanoner med tilhørende bunkerser, og en lyttepost. Bygninger etter tyskernes egen infrastruktur, som dusjanlegg og lasarett, er også bevart. Deler av batteriet befinner seg blant dagens bebyggelse, men lite er fjernet og helheten i anlegget på Kvitsøy er spesielt godt bevart.