I de bratte skogkledde liene på nordsiden av det langstrakte Ørsdalsvatnet, ligger strandagårdene på rekke og rad. Her ligger gårdene Kleppali, Landsdal, Lindnes, Klampen og Kalveskog i et dramatisk landskap. Strandagårdene har vært drevet på små, skrinne jordflekker i fjellsidene. De fleste av disse gårdene er fraflyttet i dag, men noen brukes som feriesteder. På Klampen og Kalveskog ligger bare tuftene igjen etter den tidligere gårdsbebyggelsen. Geiler og steingarder, bakkemurer og røyser er imidlertid flere steder bevart på disse småbrukene. Dette er viktige strukturer som vitner om tidligere driftsformer i det brattlendte landskapet. Dyrskog er kanskje den best bevarte av gårdene her. Gården er vegløs og ligger delvis på hyller i den sørvendte dalsida. Her finnes blant annet 35 gamle eplesorter, flere av disse er sjeldne eller enestående i dag. Gården er rik på kulturminner, for eksempel en vassdreven gårdssag, kvernhus med stem, hjemmelaga høypresse, oppmurte veger, steingarder, særprega naustmiljø og driftsbygninger. Dyrskog er et komplett kulturmiljø, vel bevart og uten vesentlige inngrep. Den sørlige bredden av Ørsdalsvatnet preges i større grad av hyttefelt og moderne gårdsdrift, særlig i den vestligste delen. På Hytland og på Lauperak noe lenger øst, drives i dag moderne gårdsdrift med en intensiv nydyrkingsvirksomhet.
Ingen av gårdene på nordsiden av Ørsdalsvatnet har vegforbindelse, og kommunikasjonen med omverden gikk over Ørsdalsvatnet for både strandagardene og de rikere gårdene lenger inne i selve Ørsdalen. Motorbåten Lillegutt ble kjøpt av bøndene i 1900 og fraktet både folk og varer. Senere på 1900-tallet gikk det organisert rutetrafikk med «M/K Ørsdølen» frem til 1983. I dag går båten i turisttrafikk på Ørsdalsvatnet. Strandagårdene i fjellsidene på nordsiden av Ørsdalsvatnet, står i kontrast til landbruket ved Ørsdalsvatnets østlige ende. Ørsdalen er en rik jordbruksbygd, preget av moderne jordbruk. De store fruktbare markene på begge sider av elva Storåna har vært drevet siden jernalderen og dalen har omfattende spor fra fortiden på moene langs elva, fra bredden av Ørsdalsvatnet, og innover hele dalen. Ved Ørsdalsvatnet er dalen bredest, og det er de vestligste delene som i størst grad er preget av moderne jordbruk, med grønne dyrka marker og moderne steingarder. Det østlige og smalere partiet er i mindre grad oppdyrka, og her ligger de største gårdsanleggene, rydnings- og gravfeltene i et helhetlig og i stor grad intakt landskap. De store gravfeltene er spesielt synlige i landskapet. Om man fortsetter videre innover dalen mot øst, kommer man til Bjordal. Et omfattende nettverk av godt bevarte bakkemurer og fint rydda røyser, styvingstrær og oppmurte veger i skråningene ovenfor gården er spor etter eldre driftsformer i de bratte liene. Gården er fortsatt i drift og representerer den østligste utposten på den kjørbare vegen gjennom dalen. Fra Bjordal går det eldre ferdselsveger mot øst, og i fjellet mot nord, til fjellgårdene i Kvitladalen. Kvitladalen er en av de best bevarte fjelldalene i Rogaland. Langs hele daldraget, fra Skreå i Agder i nordøst til Austdal og Eik i vest, ligger synlige kulturminner fra minst syv århundrers gårdsdrift tilpasset fjelldalens klima og naturressurser. Særlig fremstår den flate grussletten ved Kvitlen som et særpreget kulturlandskap. Omgitt av bratte, bjørkekledde fjellsider ligger restene etter fjellgården med fem avlange hustufter, geil, gardfar, brønner og bekkekvernanlegg. Kvitlens historie går tilbake til middelalderen, og ble drevet helt fram til 1938, da husene brant ned og stedet ble fraflyttet. På veg inn til Kvitlen fra Bjordal ligger nabogården Brattebø. Her er noe av bebyggelsen bevart, og andre spor etter driften er også her fremdeles synlig i landskapet.
Den gamle ferdsels- og driftevegen mellom Skreå i Sirdal og Jæren går gjennom Austdalen, forbi disse fjellgårdene. Vegen er mange steder steinlagt og fint tillaget. Dette gjelder ikke minst langs nordsiden av Laugarvatnet der den er delvis bygget ut i selve vatnet. Ved fjellet Gudlen i Ørsdalen ble det i perioder, mellom 1904 og 1954, drevet gruvedrift på forekomster av Wolframitt og Cheelitt som brukes i stålindustrien. Gruvene ligger flere steder i stupbratt terreng, de høyeste 780 meter over havet. Driften har satt betydelige spor i landskapet der gruveinngangene og slagghaugene ved fjellfoten er de tydeligste i dag. Her finnes det også fremtredende bygningsrester etter kraftverk, oppredningsverk, taubaner, hytter og mannskapsbrakker, gruveinnganger, skjæringer og andre installasjoner i tilknytning til gruvedriften, både nede i dalen og høyt oppe i fjellet, der de fleste gruvene ligger.