I Områdene rundt Vikeså finnes flere store forhistoriske ødegårdsanlegg innenfor en begrenset radius, hvor Auglend, Storrsheia, Uadal, Lerkebakken (Hustoptånna), Hadland og Monæ er de største. De ligger mellom 125 og 245 moh. i et dal- og heilandskap som preges av kystlynghei, slåtte- og beitemyr, samt gårdsbebyggelse og dyrka mark. Innenfor landskapet finnes også noe innslag av planteskog og skog, særlig i skråningene. Daldragene i landskapet omgis av høyere berg- og fjellmassiver med runde former og mye berg i dagen. Svelavatnet og Bjerkreimsvassdraget ligger i daldraget gjennom Storrsheia og ødegårdene øst i området har utsyn over disse vannene. Selv om landskapet i dag kuttes av E39 som følger daldraget gjennom Storrsheia, og av noen mindre virksomheter langs denne og langs Skjævelandsånå, fremstår det i stor grad som et sammenhengende landskap, i en mosaikk av beiteområder, dyrka marker, skog, berg og vann. Området preges i større grad av moderne landbruk i dalsidene mot vest og i nord.
I Rogaland finnes et særlig stort antall ødegårder fra jernalder bevart. Fra romertid, om lag 200 e.Kr., ser man en større kontinuitet i gårdsbosetningen og det utvikler seg nye måter å drive husdyrhold på. Enkeltgården blir bygget etter et fast skjema og kulturlandskapet låses i en innmark-utmark-struktur med markagard og fegater. Den karakteristiske sørvestnorske gården består nå gjerne av to parallelle langhus i tunet, et stort og et mindre, fegate, markagard, åkerland, åkerreiner, rydningsrøyser og gravhauger. Økt bruk av stein til gjerder og i bygninger har gjort at anleggene mange steder fremdeles er synlige i terrenget.
Flere av anleggene rundt Vikeså ble undersøkt av arkeologen Jan Petersen på 1920- og 30-tallet, og hans arbeid har vært svært viktig i norsk jernalder- og gårdsforskning. Området blir gjerne kalt et laboratorium for utforskingen av jernalderens gårdshistorie i Norge. Anleggene danner i dag arkaiske mønstre av steinstrenger, røyser og voller i landskapet. Dersom man ser nærmere etter, følger mønstrene den faste inndelingen som beskrevet ovenfor. Ødegårdene består alle av to eller flere hustufter i tunet. Alle, foruten Lerbakken, har en fegate som fører fra langhuset og går over i utgarder som skiller innmarka fra utmarka. Vi finner åkerlappene igjen flere steder, på Uadal og på Auglend er de særlig synlige. Både på innmarka og på utmarka ligger grav- og rydningsrøyser. På Storrsheia og på Uadal er det registrert nærmere 100 større og mindre røyser i tilknytning til gården. Røysene har stor variasjon i form, størrelse og grad av synlighet. Gravrøysene framstår mange steder som monumentale og tydelige gravanlegg av synlige steiner, mens andre er mindre, mer overgrodd og mer uanselige. De mange rydningsrøysene er også mer eller mindre synlige i terrenget. Plasseringen av gårdene i landskapet, og den romlige fordelingen av strukturene, vitner om organisering av gården og om menneskenes landskapsbruk. Menneskene på disse plassene har dyrket korn på små åkerlapper i innmarka. Dyrene har gått på beite i bakkene rundt. Fegatene har gjort det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeite og fjøs hver dag, og innhegningen har vært med på å holde dyra skilt fra teigene i innmarka. Vannene og elvene i området må ha gitt tilgang på fisk og de omkringliggende fjellene og skogene har vært brukt til jakt og fangst. Petersens studier viser at bosetningen på ødegårdene rundt Storrsheia har noe ulike tidshorisonter, men at de i hovedsakelig spenner i tid fra yngre romertid til vikingtid (200-900 e.Kr). Mange har ligget brakk i ulike perioder for så å bli tatt i bruk igjen, men alle ser ut til å være i drift i folkevandringstiden (400-550 e.Kr.). Dette var en ekspansjonstid i store deler av landet, og bosetningen nådde da langt utover de gode jordbruksområdene. Brått endres dette bildet, og mange hundre gårder ble forlatt på slutten av 500-tallet. Denne ødeleggingsperioden er også synlig i det arkeologiske materialet på Storrsheia. Flere av anleggene ble imidlertid tatt opp igjen tidlig i vikingetid og Uadal har også vært i bruk i tidlig middelalder. Gjenbruken av plassene er godt synlig på flere av ødegårdsanleggene. Strukturer som hustufter, graver og steingarder overlapper hverandre flere steder.