Landskapet kan dels beskrives som et dødislandskap, dels som et rolig og bølgende morenelandskap. Høyderyggene innenfor området er endemorener fra det siste store breframstøtet på Jæren. Flere smårygger av grus og stein, dannet under siste del av isavsmeltingen, demmer opp for utallige små og større vann. Til forskjell fra dal- og heilandskapet lenger øst, finnes lite fjell i dagen. Synesvarden er det høyeste og eneste massive fjellet (359 moh.).
Gras, lynghei og myr, og større og mindre steinblokker, danner en mosaikk sammen med småvann og enkelte innslag av planteskog. Heiområdet er typisk for det tradisjonelle åpne beitelandskapet på HøgJæren. Slik så også Låg-Jæren ut før oppdyrkingen skjøt fart i siste halvdel av 1800-tallet. Dette landskapet kalles gjerne i dag «den siste store rest av det brune Jæren». Dette lyngheilandskapet ble utvikla som et resultat av behovet for fôr til husdyra gjennom hele året, i et samspill mellom brenning, slått og beite. Lyngheidrifta var kjent allerede i steinalderen, men brer om seg fra slutten av bronsealderen. Dette medførte at området begynte å bli skogfattig allerede for 3500 år siden; bare 30 % av vegetasjonsdekket var da skog, resten var lyng- og grashei. I jernalderen skjer det en ytterligere intensivering av bruken av heiområdene på Høg-Jæren.
Lyngheia er menneskeskapt og dette området rommer også synlige spor etter bruken av landskapet. Her finnes flere forhistoriske gårdsanlegg fra jernalder og middelalder, både langs bredden av Storamos, ved Vandavatnet og ved Litla Vandavatnet, samt ved Rinnarhagen og Rinnå. Hustufter, markagjerder, rydninger og ødeåkre er bevart i tilknytning til flere av disse anleggene. Langs bredden av Storamos ligger også en rekke boplasser som kan dateres til eldre- og yngre steinalder, noe som gir området stor tidsdybde.
Innenfor lyngheia finnes det, i tillegg til ødegårder, også mange spor etter bruken av utmarka. Tufter etter gjeterhytter og støler, høyløer, torvløer og torvveger, steingjerder, melkeplasser, innhegninger og stakkeplasser. Mange av disse kulturminnene har vært i bruk på 16-,17- og 1800-tallet, og noen til utpå 1900-tallet, men dateringsprøver viser flere steder bruk tilbake til vikingetid og middelalder også for disse strukturene. Flere viktige ferdselsveger gikk gjennom denne heia. De fulgte gjerne de tørre og lett drenerte moreneryggene i landskapet. I områdene utenfor Synesvarden landskapsvernområde, særlig mot Buevegen i nord og ved gårdstunene, finnes større innslag av dyrka mark, landbruksveger og planta barskog. Nærheten til heimagarden er et sentralt trekk ved bruken av heiene på Høg-Jæren og gjorde det mulig å gå fram og tilbake til stølen hver dag. Eiendomsstrukturen er talende, mange steder strekker eiendommene seg fra gårdstunet, med tilgrensende dyrka marker, og oppover i utmarka. Men også kystgårdene, som ikke ligger i direkte tilknytning til utmarksheiene, hadde slåtte- og torvretter her til langt ut på 1800-tallet.
Rogaland hører til under området hvor slåtteseterbruk dominerte. Det vil si at fôrsankinga i utmarka var viktigere enn at melken ble foredla på stølen. De ulike stakketradisjonene er derfor særlig interessante. Bare på gården Aniksdal er det registrert 22 stakketufter! I dette landskapet kan trolig de eldste stakketuftene dateres tilbake til jernalder. Stakketuftene varierer i størrelse og utforming, men kan i hovedsak deles i to grupper: med og uten hegn (voll/steingard) rundt. De siste er trolig de yngste.